Irène Joliot-Curie
| Irène Joliot-Curie | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Irene Curie 12. sep. 1897[1][2][3][4]  13. arrondissement[5] | ||
| Død | 17. mars 1956[1][2][3][4] (58 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, kjemiker, professor, politiker, kjernefysiker, forsker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Faculté des sciences de Paris (–1925) (akademisk grad: Doktorgrad, studieretning: fysikk)[6] Collège Sévigné Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Doktorgrads- veileder | Paul Langevin | ||
| Ektefelle | Frédéric Joliot-Curie (1926–) | ||
| Far | Pierre Curie | ||
| Mor | Marie Curie | ||
| Søsken | Ève Curie | ||
| Barn | Pierre Joliot Hélène Langevin-Joliot | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cemetery Sceaux[3][7] | ||
| Medlem av | Akademie der Wissenschaften der DDR Det russiske vitenskapsakademi Royal Academy of Medicine of Belgium Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Det polske vitenskapsakademi | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Offiser av Æreslegionen (1939)
Nobelprisen i kjemi (1936) (sammen med: Frédéric Joliot-Curie)[8][9] Æresdoktor ved Jagiellon-universitetet i Krakow (1951) Matteucci-medaljen (1932) 3. klasse av Grunwald-korsets orden (1946) Barnard-medaljen Honorary doctor of the Maria Curie-Skłodowska University (1950)[10] Kommandørkors med stjerne av Ordenen Polonia Restituta (1947) | ||
| Arbeidssted | Faculté des sciences de Paris | ||
| Fagfelt | Kjemi, radiobiologi | ||
| Doktorgrads- veileder | Paul Langevin | ||
| Doktorgrads- studenter | Yang Chengzong | ||
| Kjent for | Transmutasjon av elementer | ||
|
| Nobelprisen i kjemi 1935 |
Irène Joliot-Curie (født 12. september 1897 i Paris, død 17. mars 1956 samme sted) var en fransk kjemiker og fysiker. Gjennom sin mor Marie Curie hadde hun delvis polsk opprinnelse. Sammen med sin mann Frédéric Joliot-Curie ble hun tildelt Nobelprisen i kjemi i 1935 for oppdagelsen av kunstig radioaktivitet. Foreldrene ble tildelt nobelprisen i fysikk i 1903 og moren ble tildelt nobelprisen i kjemi i 1911.
I 1938 førte hennes forskning om nøytroner til et gjennombrudd på veien til oppdagelsen av atomfisjon. Hun ble professor ved vitenskapsakademiet i Paris i 1937.
Liv og virke
Bakgrunn
Hun var datter av Marie og Pierre Curie. Hennes utdannelse begynte da hun var 6 år, og da hun var 10, var det åpenbart at hun var blitt særskilt interessert i matematikk og var begavet på dette område.[11]
I det man mente at det ikke var noen skole i Paris som passet til barn med Joliot-Curies evner,[11] ble det organisert en spesiell skole av moren og hennes forskervenner der Joliot-Curie studerte i to år.[12] Skolen var slik innrettet av barna kunne få en undervisning med særlig tyngdepunkt i vitenskap.[12] Foruten moren hadde Joliot-Curie også fysikerne Paul Langevin og Jean Perrin som lærere.[11]
Joliot-Curie studerte så ved Collège Sévigné i Paris der hun avla eksamen i 1914.[13]
Hun studerte ved Sorbonne, men hennes utdannelse ble avbrutt av første verdenskrig, da hun arbeidet som sykepleierske med radiografi.
Forsker
Etter krigen tok hun i 1925 doktorgrad med en tese om alfastråling i polonium.[14] Polonium er et grunnstoff som var blitt oppdaget i 1898 av Joliot-Curies foreldre.[15] Disputasen ble også gitt oppmerksomhet i USA da avisen The New York Times rapporterte om den.[16]
I 1926 giftet hun seg med Frédéric Joliot og de to samarbeidet i forskningen. Mens hun var gravid med sitt første barn i 1927 ble hun tuberkulosesyk,[17] og sykdommen var ikke helt forsvunnet før andre verdenskrigs avslutning.[18]
I 1932 var paret Joliot-Curie nær ved å oppdage nøytronet etter et eksperiment.[19] Paret noterte uvanlige resultater, men innså ikke betydningen av disse, og i stedet ble det James Chadwick som oppdaget nøytronene.[19] I et senere eksperiment var paret også nære på å oppdage positronet; men de kom frem til en feilaktig slutning etter at eksperimentet hadde gitt et uventet resultat, og det ble Carl D. Anderson som senere oppdaget positronet.[19]
Parets forskning innen naturlig og kunstig radioaktivitet, transmutasjon av elementer og nukleærfysikk førte til at de i 1935 ble tildelt Nobelprisen i kjemi. Konkret var det for oppdagelsen av kunstig radioaktivitet.
I 1936 ble Joliot-Curie understatssekretær for vitenskapelig forskning i Frankrikes regjering,[14] til tross for at kvinner i Frankrike ikke hadde stemmerett på den tiden.[17] Joliot-Curie sa opp sin post i regjeringen etter tre måneder og arrangerte det slik at Jean Perrin etterfulgte henne.[17] Året etter hennes regjeringsdeltagelse ble Joliot-Curie professor ved Universitetet i Paris.[14]
Mot slutten av 1930-tallet led Joliot-Curie mer av tuberkulose og tilbragte uker og måneder i Alpene for å komme i form.[17] Selv om hennes helse forverret seg innledet Joliot-Curie forskning om uran og etter mange eksperimenter publiserte hun forskningsresultater som tydet på at hun hadde oppdaget en ny radioisotop som ligner lantan.[17] Den tyske forskeren Otto Hahn syntes at Joliot-Curie hadde feil med sin forskning og kom også til å meddele dette til Joliot-Curies mann der han forringet hennes forskning.[17] Til tross for synspunktene fra Hahn utførte Joliot-Curie eksperimentet på nytt og fordi hun fikk samme resultat gjenpubliserte hun dette.[17] Det Joliot-Curie ikke innså var at hun var tett ved å oppdage kjernespaltning, og i stedet ble det Otto Hahn som, etter å ha utført samme eksperimenter som Joliot-Curie, ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1944 for oppdagelsen av kjernespaltning.[20]
I 1943 ble hennes mann opptatt som medlem i det franske vitenskapsakademi og etter dette søkte også Irène Joliot-Curie om medlemskap, men ble avvist.[18] I 1946 ble hun direktør for Radiuminstituttet.
Likesom sin mor døde hun av leukemi, som med stor sannsynlighet kan tilskrives stråling og de materier hun arbeidet med. Med i alt tre nobelpriser til mor og far, mor alene og datter stiller familien Curie i en klasse for seg både i vitenskapens historie og i nobelprisenes historie.
Referanser
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Find a Grave, besøkt 29. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Irene Curie-Joliot, Munzinger IBA 00000001098, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2035[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.sudoc.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave-ID 38021075, besøkt 24. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.umcs.pl[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Hussey, George; Rand, Ruth. «IRENE JOLIET-CURIE» (engelsk). woodrow.org. Arkivert fra originalen 14. juli 2007. Besøkt 19. oktober 2012.
- ^ a b «Irène Joliot-Curie and Frédéric Joliot» (engelsk). Chemical Heritage Foundation. Besøkt 19. oktober 2012.
- ^ Nuclear Age Peace Foundation. «Nuclear Files: Library: Biographies: Irene Joliot-Curie» (engelska). NuclearFiles.org. Arkivert fra originalen . Besøkt 19. oktober 2012.
- ^ a b c «Irène Joliot-Curie - Biography» (engelsk). Nobelprize.org. Besøkt 19. oktober 2012.
- ^ «Polonium» (svenska). studera.com. Besøkt 19. oktober 2012.
- ^ Gilmer, s. 6
- ^ a b c d e f g Gilmer, s. 12
- ^ a b Gilmer, s. 14
- ^ a b c «Jean-Frederic and Irene Curie» (engelsk). American Institute of Physics. Arkivert fra originalen . Besøkt 19. oktober 2012.
- ^ Gilmer, s. 12-13
Eksterne lenker
- (en) Irène Joliot-Curie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Irène Joliot-Curie på Internet Movie Database
- (en) Gilmer, Penny J. «2. Irène Joliot-Curie, A Nobel Laureate in Artifical Radiactivity» (PDF). The Florida State University Chemistry & Biochemistry. Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 20. oktober 2012.
- (en) Nobelprisen i kjemi 1935 hos Nobelprize.org
- (en) Irène Joliot-Curie hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1935
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
