Hjalmar Riiser-Larsen
Riiser-Larsen på Gardermoen i 1953
Født		7. juni 1890[1] Christiania
Død		3. juni 1965[1] (74 år) København
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, forretningsdrivende, flyger, offiser
Embete		Sjef for Luftforsvaret (1944–1946)
Barn		Bjørg Riiser-Larsen
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Vår Frelsers gravlund
Utmerkelser		11 oppføringer Kongens fortjenstmedalje Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden Kommandørridder av Order of the British Empire Kommandør av Vasaordenen Ridder av Æreslegionen Storoffiser av Italias kroneorden 2. klasse av Den hvite løves orden David Livingstone Centenary Medal (1931) Kommandør av Legion of Merit Deltagermedaljen Bronze Star Medal
Troskap		Norge
Våpenart		Marinens flygevåpen, Luftforsvaret
Militær grad		Generalmajor
Deltok i		Andre verdenskrig
IMDb		IMDb
Hjalmar Riiser-Larsen på Commons

Hjalmar Riiser-Larsen (1890–1965) var en norsk offiser (kontreadmiral) og flypionér.

Han ble uteksaminert fra øverste klasse på Sjøkrigsskolen i Horten i 1915. Riiser-Larsen var sterkt flyinteressert og ble elev i det første kullet ved den nyopprettede flyskolen for marinen i 1915.^[2]

Under en flyoppvisning i Danmark i 1919, ble han av danske aviser kalt «Ursus Major – Store Bjørn». I 1920 ledet han Marinens postflyrute Kristiania–Arendal–Kristiansand og var driftssjef i Det Norske Luftfartsrederi. I 1921 ble han utdannet luftskipfører, og i 1922 fløy han fra Horten til Kirkenes, 2 600 km på 21½ timer.^[3] Norges første flyvende legetransport skjedde på vei tilbake.^[3]

Han var nestkommanderende på Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths ekspedisjon i 1925 med flybåtene «N 24» og «N 25». Han var navigatør med Amundsens, Umberto Nobiles og Ellsworths ekspedisjon med luftskipet «Norge» over Nordpolen, og han deltok i søket etter Nobiles luftskip «Italia» og den forsvunne Amundsen.^[2]

Etter å ha deltatt i Norvegia-ekspedisjonene til Antarktis 1929–1931, hvor han var med på å kartlegge det senere norske territorium Dronning Maud Land, søkte han i 1932 om å komme inn i Marinen igjen, men fikk til svar: «Stillingene i Marinen er forbeholdt dem som trofast har utført sin daglige tjeneste i våpenet.» Med økonomisk støtte fra Fred Olsen, startet han Det Norske Luftfartsselskap (DNL) og var sjef der 1933–1940.

I begynnelsen av andre verdenskrig, kom han seg over til Sverige, og reiste – selvfølgelig med fly – via Paris og London videre til Washington, D.C. Her ble han utnevnt til marineattaché, før han ble kommandørkaptein og utnevnt til sjef for Marinens flygevåpen. Han dro straks til Toronto i Canada, for oppbyggingen av treningsleiren for norske flymannskaper, Little Norway. Der avløste han major Bjarne Øen, sjef for Hærens flyvåpen.

Hjalmar Riiser-Larsen ble utnevnt til kontreadmiral i Flyvåpnenes Felleskommando (FFK), med Bjarne Øen, som stabssjef. Regjeringen ville samle flyavdelingene permanent og 10. november 1944 ble Luftforsvaret opprettet som egen våpengren. Riiser-Larsen ble utnevnt til generalmajor, og ble Luftforsvarets første øverste sjef, fram til 1946 da han sluttet for å fortsette en sivil karriere.

Han var direktør i den norske regionen i Scandinavian Airlines Systems (SAS) 1950–1955. Han var president i Én Verden 1951–1957, da han ble organisasjonens ærespresident.^[2]

Han døde i 1965, og etter eget ønske fant bisettelsen sted i stillhet. For som han sa: «Jeg har søkt blest, men det var kun for å få oppmerksomhet for den saken som engasjerte meg».

Riiser-Larsen ble tildelt en rekke ordener for sitt virke.^[4] Han ble i 1925 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Riiser-Larsen var også storoffiser av Italias kroneorden, kommandør med stjerne av tsjekkiske Den hvite løves orden, ridderkommandør av Den britiske imperieordenen, kommandør av den svenske Vasaordenen, kommandør av Legion of Merit (USA) og ridder av den franske Æreslegionen. Han mottok det tsjekkoslovakiske militære flyvemerke i gull, den tsjekkoslovakiske krigsmedalje, USAs Bronze Star Medal og Italias tapperhetsmedalje for flyvere. Riiser-Larsen hedret med den norske Gunnerusmedaljen^{[trenger referanse]} og ble i 1930 tildelt med Livingstonemedaljen. Han mottok Kgl. Svenska Aeroklubbs gullplakett og Det kgl. danske Aeronautiske Selskabs sølvplakett, samt var æresmedlem i Norsk Geografisk Selskap og Norsk Aero Klubb.

Utmerkelser Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden Kongens fortjenstmedalje i gull Deltagermedaljen Haakon VIIs 70-årsmedalje Den britiske imperieordenen Kommandør av Vasaordenen Kommandør av Legion of Merit Bronze Star Ridder av Æreslegionen Storoffiser av Italias kroneorden Kommandør med stjerne av Den hvite løves orden

• Gater oppkalt etter Riiser-Larsen finnes i Porsgrunn, Trondheim, Kirkenes, Stavanger og på Stabekk i Bærum.
• Riiser-Larsenisen, Riiser-Larsenhalvøya, Mount Riiser-Larsen og Riiser-Larsen Basin i Antarktis er oppkalt etter ham.
• Per Ungs statue av Hjalmar Riiser-Larsen ble avduket 11. november 1994 på 50-årsdagen for opprettelsen av Luftforsvaret. Statuen stod først på Oslo lufthavn, Fornebu i Riiser-Larsens hjemkommune Bærum og ble senere flyttet til Oslo lufthavn, Gardermoen,

• Riiser-Larsen, Hjalmar: Mot ukjent land (1930)
• Riiser-Larsen, Hjalmar: Femti år for Kongen (1957)
• Maaø, Ole Jørn/Sanderød, Steinar (red) (2017), "Luftforsvarets historie - sett ovenfra", Fagbokforlaget, ISBN 978-82-450-2183-7

• (en) Hjalmar Riiser-Larsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Hjalmar Riiser-Larsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Hjalmar Riiser-Larsen på Internet Movie Database
• (en) Hjalmar Riiser-Larsen hos The Movie Database