Hebreere (eller mer sjeldent hebertere, eberittere, hebreianere; fra hebraisk עברים eller עבריים, Iḇrîm, ʿIḇriyyîm, «gå over», «passere») er et oldtidsfolk som er definert som etterkommere av profeten Eber, sønn av Sjelah og far til Peleg.

I Bibelen er patriarken Abraham referert til en enkelt gang som ivri, som er entallsformen av det hebraiske ordet for hebreer (fletall ivrim, eller ibrim). Begrepet hebreer opptrer i den hebraiske Bibelen (Tanákh) både som navnet gitt til Israels barn av andre folk, og som det de benyttet på seg selv.^[1] Jahve, Israels gud, viser til seg selv som «Hebreernes Gud» når han taler til Moses.^[2] begrepet hebreer i seg selv er avledet fra ordet eber, eller ever, i betydningen «bortenfor» eller «den andre siden», og viser til Abraham og Israels barn som krysset over elven Jordan, og inn i landet Kanaan. I Første Mosebok 10:21 er Sem, den eldste av tre brødre, sønner av Noah. De to andre er kjent som Jafet og Kam. Noah, er stamfar til hebreere.

En del forfattere mener at hebreer/ibri betyr etterkommerne av den bibelske patriark Ever (hebraisk עבר), en senere etterkommer av Noah og er en stamfar til Abraham,^[3] men begrepet har ikke blitt funnet i en bibelsk tekst eller tilleggslitteratur for noen annen stamme eller nasjon enn Abraham og hans etterkommere. Merk imidlertid at Abraham er en gang referert til som «Abram hebreeren» i Første Mosebok.^[4]

Hebreerne er kjent som forfedrene til israelittene som benyttet det hebraiske språket. Israelitter var de som skrev den hebraiske Bibelen. De er også teologisk og historisk forfedrene til jødene. I Bibelen og i nåværende språk er ordet hebreer ofte benyttet som synonym med israelitter, og stundom for de som talte hebraisk (jøder og israelere).

• Weber, Max: Ancient Judaism, Free Press, 1967, ISBN 0-02-934130-2

• Jewish Encyclopedia
• Biblical History The Jewish History Resource Center