Harpyier (gresk: ἅρπυια, harpūia, «snappere», latin: harpeia) var i henhold til gresk og romersk mytologi en form for bevingede ånder eller stormgudinner som er best kjent for at de stjal all maten fra Fineas, en fønikisk konge fra Thrakia, i henhold til en legende. De ble opprinnelig forestilt og framstilt som bevingede kvinner, og senere som rovfugler med kvinnehoder. Den bokstavelige meningen av ordet synes å være «det som snapper» ettersom det kommer fra gresk harpazein (ἁρπάζειν), som betyr «å snappe».

Et av disse vesnene var mor til vestvinden Zephyros, tidvis beskrevet som en av hestene til Akilles.^[1] I denne konteksten har Jane Ellen Harrison anført oppfatningen i Vergils Georgica^[2] hvor hoppene ble drektige av vinden alene.^[3]

Den greske dikteren Hesiod^[4] kalte dem for «vakkert-hårete» vesener, og bilder på gresk keramikkvaser har framstilt harpyiene som vakre kvinner med vinger. Harpyier som stygge og skremmende bevingede fuglekvinner, eksempelvis i dramatikeren Aiskhylos’ Eumenidene (linje femti) er en senere utvikling, grunnet en forvirring med sirene. Romerske og bysantinske forfattere beskrev i utpenslede detaljer hvor fæle og stygge de var.

Også i moderne tid har harpyier blitt benyttet i symbolsk kunst, blant annet av Edvard Munch i en tusjtegning (og varianter i andre media) fra 1898. Hos Munch er kvinnen blitt et rovdyr og en åtseleter med skarpe klør og store mørke vinger.^[5]