Han Guangwudi
Hàn Guāngwǔdì på Trettenkeisersrullen fra det tidlige Tang-dynastiet
Født		15. jan. 5 f.Kr. Zaoyang
Død		29. mars 57 (62 år) Luoyang
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Keiser av Kina (Østre Han-dynasti, 25–57)
Ektefelle		Keiserinne Guo Shengtong
Far		Liu Qin
Mor		Fan Xiandou
Søsken		Liu Yan Liu Boji Liu Huang Liu Yuan 刘仲
Barn		16 oppføringer Liu Jiang Liu Fu[1] Liu Kang Liu Yan Liu Yan Liu Ying Han Mingdi[1] Liu Cang Liu Jing Liu Heng Liu Jing Liu Yiwang Liu Zhongli Liu Hongfu Liu Liliu Liu Shou
Nasjonalitet		Han-dynastiet
Han Guangwudi på Commons

Keiser Guāngwǔ av Hàn (tradisjonell kinesisk: 漢光武帝; forenklet kinesisk: 汉光武帝; hanyu pinyin: Hàn Guāngwǔdì; 13. januar 5 f.Kr.-29. mars 57 AD), født Líu Xiù (劉秀), stilnavn Wenshu (文叔), var den første keiseren av det gjenopprettede kinesiske Han-dynastiet, kjent som det senere Han eller Det østlige Han-dynasti, fra 25 til 57 AD. Han styrte først over deler av Kina, men gjennom å beseire og erobre rivaliserende krigsherrer var hele det daværende Kina konsolidert ved hans død i 57.

Líu Xiù var en av mange etterkommere av det tidlige Han-dynastiets keiserfamilie. Etter at Wang Mang hadde tilranet seg keisermakten i 9 og etter den følgende borgerkrigen og dinsitegreringen av Wangs kortvarige Xin-dynasti framsto Xiù som en av flere etterkommere av den avsatte keiserfamilien som gjorde krav på tronen.

Etter å ha samlet styrker og erklært seg keiser klarte Xiù å beseire sine rivaler og ødelegge bondeopprørshæren Chìméi ("De røde øyenbryn;" 赤眉), som var kjent som sin disorganisering og plyndring, og i 36 AD hadde han gjenforent hele det daværende Kina.

Han opprettet sin hovedstad i Luoyang, som ligger 335 km øst for den tidligere hovedstaden Chang'an, og derav navnet Østlige Han. Han igangsatte noen reformer, inkludert en ikke særlig suksessfull landreform, med det mål å rette opp noen av de strukturelle ubalansene i systemet som hadde ført til det Vestlige Hans fall, og dette førte til at Han-dynastiet overlevde ennå 200 år.

Guāngwǔ hadde mange dyktige generaler med seg på sine felttog, men merkelig nok manglet han gode strateger. Dette kan ha skyldtes at Guāngwǔ selv later til å ha vært en dyktig strateg; han instruerte ofte sine generaler i strategi, selv om de var langt unna, og hans klarte som oftest å forutsi situasjonen. Dette har siden blitt forsøkt av senere herskere som regnet seg selv for å være store strateger, men som i virkeligheten ikke kunne måle seg med Guāngwǔ, noe som ofte førte til katastrofale resultater.

Guāngwǔs kombinasjon av besluttsomhet og nåde var også unik i kinesisk historie. Han prøvde ofte å finne fredelige heller enn voldelige måter å legge områder under seg på, og han var også svært bemerkelsesverdig i og med at han var en av få dynastigrunnleggere som ikke drepte noen av offiserene eller generalene som hjalp han i seieren på grunn av sjalusi eller paranoia etter at hans styre var sikret.

Guāngwǔ ble etterfulgt av sin andre sønn Liu Zhuang, som ble keiser Han Mingdi. Guāngwǔs æranavn var Jìanwŭ (建武) i 25–56 og Jìanwŭzhōngyúan (建武中元) i 56–57. Han tempelnavn var Shizu (世祖).

• Fan Ye: Hou Han Shu. Band 1.
• Sima Guang: Zizhi Tongjian. Bände 38–44, bearbeitet von Bo Yang (Taipeh, 1982–1989)
• Ann Paludan: Chronicle of the Chinese Emperors. Thames & Hudson, London 1998, ISBN 0-500-05090-2.
• Michele Pirazzoli-t'Serstevens: China zur Zeit der Han- Dynastie – Kultur und Geschichte. Kohlhammer, Stuttgart 1982, ISBN 3-17-007738-4.
• Denis Twitchett, Michael Loewe (Hrsg.): The Cambridge History of China. Volume 1: The Ch'in and Han Empires, 221 BC–AD 220. Cambridge University Press, Cambridge u. a. 1986, ISBN 0-521-24327-0.
• Rafe de Crespigny: A Biographical Dictionary of Later Han to the Three Kingdoms (23–220 AD). Brill, Leiden/Boston 2007, S. 557–566.