Habeas corpus (latin for «du [skal] ha kroppen») er et juridisk prinsipp som går ut på at enhver person som er fengslet eller på annen måte frihetsberøvet, har rett til innen en fast tidsramme å bli stilt for en domstol. Prinsippet er viktig for å hindre vilkårlig frihetsberøvelse, og står sentralt i enhver moderne rettsstat.

Begrepet habeas corpus er mest kjent fra England, og spesielt fra den britiske loven Habeas Corpus Act av 1679, som representerte en formalisering og styrking av prinsippet. Siden middelalderen har imidlertid begrepet blitt brukt i ulike stevnelser (writ). Den mest kjente, habeas corpus ad subjiciendum, en befaling om å bringe personen (corpus, kroppen) for retten (subjiciendum, underleggelse), skal ifølge Blackstone ha blitt brukt siden 1305. Andre stevnelser med lignende innhold har blitt benyttet enda tidligere, og habeas corpus-prinsippet finnes igjen i Magna Charta (1215).^[1]

Begrepet habeas corpus brukes ikke i norsk lovtekst, men selve prinsippet finnes nedfelt både i Grunnloven § 94 annet ledd^[2], og i artikkel 5 nr. 4 i Den europeiske menneskerettskonvensjon.^[3]

Videre finnes prinsippet i straffeprosessloven av 22. mai 1981 § 183, som sier at den som er pågrepet som mistenkt for en straffbar handling, snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen skal fremstilles for tingretten på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje.^[4] Tingretten skal veilede siktede om hva siktelsen og fengslingsbegjæringen innebærer, og avgjøre om vedkommende skal undergis varetektsfengsling eller ikke.