Høy er tørket gress og andre engvekster. På bondegårder brukes høy hovedsakelig til mat for hest og ku og sau.

Gresset blir produsert ved at det dyrkes ute til det tas inn i høyonna. Under tørking kan gresset enten ligge på bakken eller bli hengt opp på en hesje. Etter mekaniseringen av landbruket er hesjing blitt sjeldnere. Det tørre høyet blir presset til høyballer eller kjørt inn med høysvans eller selvlesservogn.

Det er stadig vanligere at fortørket gress blir pakket i rundballer. Det også vanlig at gress blir lagt i en gressilo (silofôr). Silofôr er tilsatt ensileringsmiddel mens rundballer kun er fortørket gress luftett pakket i plast.

• 
  Høykjøring ca. 1905
• 
  Aulestad 1908
• 
  Hesjing ca. 1920
• 
  Valle i Setesdal
• 
  Høylass på havna i Trondheim 1963
• 
  Hesjing i Møre og Romsdal ca. 1966

Best kvalitet på vanlig tørt høy får man ved å tørke høyet på låvetørke. Tørket høy er lagringstørt med et vanninnhold lavere enn 18% vann. Fortørkingen av høy ute gjøres til høyet har maksimalt 40-45% vann. Man vil da høre at gresset får «høylyd» eller «krisler» når det håndteres. Kort fortørk ute gir høyet gode hygieniske egenskaper som fin grønn farge og god lukt.

Statens Fagtjeneste for Landbruket (nedlagt i 1994) utarbeidet kvalitetsklasser på høy basert på en skala (H-klassifisering) fra 1 (best) til 5 (uegnet til fôring). Klassifiseringen ble foretatt etter laboratorieanalyser. Klassifiseringssystemet er fortsatt i vanlig bruk selv om det kun klassifiserer høyet etter energiinnhold. Klassifiseringen avgjør ofte prisen på høyet. Dagens høyanalyser gir opplysning om en rekke næringsstoffer i tillegg til energiinnhold.

• Slåttonn
• Hesje
• Rundballe
• Silofôr
• Uteløe
• Utmarksslått

• (en) Hay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Hay – galleri av bilder, video eller lyd på Commons