Grumman F-14 Tomcat
| F-14 Tomcat | |||
|---|---|---|---|
 Tidlig F-14 variant med den karakteristiske hodeskallen til skvadronen VF-84 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Avskjæring / Multirolle Jagerfly | ||
| Produsent | Grumman Aircraft Engineering Corporation | ||
| Designet av | Bob Kress engineering | ||
| Første flyvning | 21. desember 1970 | ||
| Introdusert | September 1974 | ||
| Utfaset | 22. september 2006 (US Navy) | ||
| Status | Aktiv tjeneste i Iran | ||
| Brukt av | United States Navy Iran | ||
| Antall produsert | 712 | ||
| Enhetspris | US$38 millioner i 1998 | ||
F-14 Tomcat er en amerikansk toseters avskjæringsjager beregnet på bruk fra hangarskip. Det ble utviklet av produsenten Grumman og har vært i tjeneste i den amerikanske marinen og er fremdeles i tjeneste i det iranske luftforsvaret.
Flyet, som er et tyngre jagerfly, var hovedflyet i US Navy i en årrekke, supplert av F-18 Hornet. F-14 kunne ta mange forskjellige typer oppdrag, og regnes derfor som en multirollejager, selv om spesialiteten er avskjæring. En egen missiltype - AIM-54 Phoenix - fungerer kun på F-14. Kombinasjonen av Phoenix missilen og AN/AWG-9 radaren gjorde at man hadde verdens første luftvåpen-system som kunne angriper flere mål samtidig.
F-14 ble fra slutten av 1990-tallet gradvis erstattet av F/A-18E/F Super Hornet i US Navy og ble tatt ut av amerikansk tjeneste i september 2006. Flyene i Iran mangler reservedeler og er derfor sannsynligvis i dårlig stand. Det har forøvrig blitt rapportert at flyet fremdeles benyttes av Iran.
Historie og utvikling
[rediger | rediger kilde]Marinen var på jakt etter et nytt jagerfly etter F-4. Opprinnelig var F-111B tenkt som US Navys nye jagerfly, men dette prosjektet strandet, og flyet avbestilt i 1968. F-14 kom fra det amerikanske jagerflyprogrammet VFX, styrt av den amerikanske marinen, hvor Grumman 12. januar 1969 ble tildelt kontrakt. Den første prøveflygningen var 21. desember 1970.[1]
Opprinnelig var rammen for programmet 497 fly, inkludert en førproduksjonsserie på 12 fly, men programmet ble utvidet inn på 1990-tallet, og 28 skvadroner med F-14 var berammet operative før slutten av 1987. Disse inkluderte to treningsskvadroner og fire reserveskvadroner. De var fordelt på 12 hangarskip og flybasene ved Miramar i California, Oceana i Virginia og Dallas i Texas. Det totale antallet fly levert før 1987 var 577[1].
De første F-14A kom i tjeneste med skvadronene VF-1 og VF-2 i oktober 1972[1].
De siste F-14 gikk ut av amerikansk tjeneste i 2006 da de ble byttet ut med F/A-18E/F Super Hornet.
Varianter
[rediger | rediger kilde]
- F-14A
- Opprinnelig variant, levert til US Navy og Iran. Total 577 stykker bygget, hvorav 32 ble bygget om til F-14B-standard og 18 til F-14D(R)[1].
- F-14MMCAP
- Tidligere kjent som F-14++. Et amerikansk forslag om å oppgradere 250 F-14A med bedre avionikk[1].
- F-14B
- Kjent som F-14A(Plus) fram til 1991. Denne hadde lignende motor som i F-16 og F-15, og var et midlertidig tiltak fram til F-14D kom på banen. De var i produksjon fra 1987 til 1990. Et antall F-14A ble også bygget om til F-14B-standard[1].
- F-14A/B Upgrade
- En oppgradering foretatt på alle eksisterende F-14B pluss de F-14A som fremdeles var i produksjonen. Noen forbedringstiltak fra F-14D ble innført på disse, blant annet chaff-dispenser, forbedret datamaskin og forhåndstiltak for å integrere fremtidige våpensystemer[1].
- F-14D
- Forbedret versjon med blant annet AN/AGP-17 radar, NACES-seter og lysforsterkerkompatibel cockpit. Denne versjonen hadde også mulighet til å bære både AIM-120 AMRAAM og AIM-54C Phoenix. Dette programmet ble kansellert underveis av kostnadshensyn, men et antall kom i tjeneste[1].
Spesifikasjoner
[rediger | rediger kilde]
| Dimensjoner | F-14A | F-14D |
|---|---|---|
| Vingespenn | 19,54 m | 19,54 m |
| Lengde | 19,10 m | 19,10 m |
| Høyde | 4,88 m | 4,88 m |
| Vingeareale | 52,50 m² | 52,50 m² |
| Nettovekt | 18 190 kg | 18 950 kg |
| Ytelser | ||
| Topphastighet | 2 485 km/t | 1 997 km/t |
| Maksimal lastet vekt | 32 098 kg | 33 725 kg |
| Operativ radius | 1 233 km (med 6× AIM-7 og 4× AIM-9) | 1 995 km (med 4× AIM-7 og 4× AIM-9) |
| Annet | ||
| Motor | 2× Pratt & Whitney TF30-P-412 turbofan (93,0 kN hver med etterbrenner) |
2× General Electric F110-GE-400 turbofan (102,8 kN hver med etterbrenner) |
| Bestykning | 1× GE M61A1 Vulcan 20 mm kanon | 1× GE M61A1 Vulcan 20 mm kanon |
Kilde: The International Directory of Military Aircraft 2000/01, ISBN 1-875671-49-8
Kilder
[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Grumman F-14 Tomcat – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) F-14 Tomcat – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- [1]
- GlobalSecurity.org om F-14 (engelsk)
- Federation of American Scientists page (engelsk)
- Home of M.A.T.S. (engelsk)
- F-14 FAQ (engelsk)
- AerospaceWeb page (engelsk)
- F-14B Tomcat photos from USS Enterprise (CVN-65) (engelsk)
- F-14 Videos[død lenke] (engelsk)
- Navy.mil – Standard Aircraft Characteristics: F-14D Tomcat (engelsk)
- VF-143 Pukin Dogs AG101 Final Flight photos (engelsk)
- Tomcat Alley – The F-14 Website (engelsk)
- [2] (engelsk)
- [3] Arkivert 15. mai 2006 hos Wayback Machine. (engelsk)
- GlobalSecurity.org F-14 in Combat (engelsk)
- U.S. Air-to-Air Victories during the Cold War, Wars in Yugoslavia, and Anti-Terror War (engelsk)
- Service of F-14 Tomcat with US Navy (engelsk)
- Iranian Air Force F-14 (engelsk)
Grumman og Northrop Grumman luftfartøy | |||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Internnummerering |
| ||||||||||||||||
| Etter rolle |
| ||||||||||||||||
| Sortert etter navn | |||||||||||||||||
Nyere amerikanske kampfly i F-serien | |
|---|---|
| 4. generasjons jagerfly | |
| 4,5. generasjons jagerfly | |
| 5. generasjons jagerfly | |
| Opprinnelige eksperimentfly | |
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
