Gonzo-journalistikk er en journalistisk stilretning som er skrevet subjektivt, og som ofte inkluderer reporteren som en del av historien gjennom en førstepersons fortellerstil med spontane og private opplevelser av hendelsene som det rapporteres om.^[1] Stilen beskrives også som rølpejournalistikk eller villmannsjournalistikk.^[2]

Stilen blander ofte faktisk og oppdiktede elementer for å forsterke et underliggende budskap og for å engasjere leseren. Ordet Gonzo ble første gang brukt i 1970 av Bill Cardoso i Boston Sunday Globe^[2] for å beskrive artikkelen The Kentucky Derby Is Decadent and Depraved av Hunter S. Thompson, som senere populariserte stilretningen. Uttrykket har senere også blitt brukt om andre kunstneriske bestrebelser.^{[trenger referanse]} Ordet kan komme av irsk om den som holder seg oppreist lengst i et fylleslag, det kan eventuelt komme av et italiensk ord for «naiv».^[2]

Bruken av gonzo-begrepet er omstridt.^{[trenger referanse]} Herbert Mitgang i New York Times mener det er kun Hunter S. Thompson som skrev denne formen for journalistikk. Thompsons stil er beskrevet om impresjonistisk, rock'n roll og som opplevelsesjournalistikk.^[2] Boken Fear and loathing in Las Vegas er et viktig eksempel.^[3] Andre har en bredere definisjon hvor det hevdes at Gonzo-journalistikk er en subjektiv rølpejournalistikk, hvor historien fortelles gjennom hvordan forfatteren/journalisten oppfatter verden.

Norske Herman Willis omtales som gonzo-journalist.^[4][5] Aschehoug betalte i 1997 Willis for å dekke den norske valgkampen og resultatet var boken Kvalmende og hjerterått.^[2]