Gens (flertall: gentes) i oldtidens Roma var en klan eller gruppe av familier som delte et felles nomen og som man anså stammet fra en felles forfar. Ifølge romersk navneskikk var en persons andre navn navnet på den gens personen måtte tilhøre.^[1]

Gentes hadde egen rettsstatus i den romerske republikk. En gens som juridisk person eide eiendommer, blant annet med egne gravplasser for familien. Hver gens hadde en leder, noe som ble praktisert strengere i det tidlige Roma enn den senere perioden. I den senere perioden ble også enkelte patrisike gentes antatt av plebeiiske familier, slik at disse skulle kunne inneha poster som vanligvis var forbeholdt patriere. Medlemmene av hver gens var legalt pliktig til å hjelpe hverandre på oppfordring. En gens var patrilineær og patriarkal.

De patrisiske gentes var inndelt i to kategorier, gentes maiores og gentes minores. Maiores var Romas ledende familier, som Iulii, Aemilii, Claudii, Cornelii, Fabii og Valerii. Disse familiene hadde særskilte privilegier både av religiøs og verdslig art.

Gens var en betydningsfull sosial struktur i Roma og over hele Italia i den romerske republikk. Mye av en persons sosiale status var avhengig av den gens han tilhørte. Bestemte gens ble betraktet som patrisiske mens andre ble betraktet plebeiiske, mens en del hadde både patrisiske og plebeiiske familiegrener. Betydningen av medlemskap i en gens avtok betydelig i keisertiden.^[2][3]

• Liste over romerske gentes

• Ordbokdefinisjon av gens hos Wiktionary