Gaullismen (fransk: gaullisme) henviser til en ideologisk blanding av nasjonalisme og karismatisk populisme. Den er utarbeidet og inspirert av den franske motstandslederen og den senere president Charles de Gaulle, selv om han motsatte seg betegnelsen.^[1] Gaullistisk ideologi, basert på de Gaulles idéer og handlinger, endret og utviklet seg med tiden. Den kjennetegnes på betoningen av Frankrikes uavhengighet fra nasjoner, og hadde berøringspunkter med sosialkonservatisme, og ble således ofte oppfattet som en høyreideologi selv om det også fantes gaullister på venstresiden. Likevel, Serge Berstein er av den oppfatning at gaullismen er «hverken en lære eller en politisk ideologi» og kan således ikke betraktes som enten venstre eller høyre.^[1]

Et direkte forhold mellom folk og myndigheter er en sentral del av det politiske budskap. Med sin plebisitære (karismatiske) og populistiske orientering, representerer gaullismen den bonapartistiske tradisjon.^[2] Gaullismen har alltid hatt et sterkt personalistisk trekk.^[3]

• Berstein, Serge (2001): «Gaullism» i: Krieger, Joel: The Oxford Companion to Politics of the World, 2. utg., Oxford University Press. ISBN 0-195-11739-5
• Choisel, Francis (1987): Bonapartisme et gaullisme, Paris, Albatros.
• Choisel, Francis (2016): Comprendre le gaullisme, L'Harmattan.
• Kritzman, Lawrence D; Reilly, Brian J (2006): «Gaullism» i: The Columbia History of Twentieth-century French Thought. Columbia University Press. ISBN 0-231-10791-9.
• Touchard, Jean (1978): Le gaullisme (1940–1969), Paris, Seuil, coll. Points Histoire.

• «Gaullism», Wiktionary