En garnison (fra fransk garnison, som kommer fra garnir, «å utstyre») er en militær styrke som er stasjonert på et spesielt sted og utgjør den faste militære besetningen på stedet.^[1] I den opprinnelige betydningen av ordet hadde denne styrken til oppgave å vokte stedet, gjerne en festning, et slott eller en by. Byer som har en militærforlegning kalles ofte garnisonsbyer.^[2] Betegnelsen garnisonsby brukes særlig om byer der garnisonen er så stor at den preger byen på ulike måter. Fredrikstad ble utbygget hovedsakelig av militære motiv (opprinnelig grunnlagt i 1567 og fullt utbygget som garnisonsby rundt 1660).^[3] I Norge har Kristiania, Fredrikstad og Fredrikshald (Halden) blitt omtalt som store garnisonsbyer.^[4][5] I 1624 fikk Trondheim fast besetning av soldater (opprinnelig 20 mann i fredstid og utvidet til flere hundre eller tusen i krigsår, i 1788 var det 188 soldater) og en egen skatt ble utskrevet på bønder og borgere for å dekke utgiftene til garnisonen.^[6] Christian IV anla Kristiansand hovedsakelig av militære hensyn etter at keiseren okkuperte Jylland. Etter at den danske kongen gjenvant kontrollen over Jylland ble Fredericia anlagt i 1647 av samme grunn.^[7][3] På 1700-tallet hadde garnisonen i Krisiansand omtrent 500 soldater i en by med 3000 innbyggere, i krigsårene tidlig på 1800-tallet var det rundt 2000 mann stasjonert.^[8] Det norske militæret var på 1600-1700-tallet hovedsakelig en folkehær eller bondehær bestående av mannskap som bygdene stilte med, og hadde derfor til forskjell fra Danmark og Sverige små stående styrker med mindre grunnlag for oppbygging av garnisonsbyer.^[3]

Senere har man begynt å bruke ordet om styrker som er stasjonert et spesielt sted uten at de har noen oppgaver knyttet til nettopp dette stedet. Ordet brukes på denne måten i Norges forsvar, der man f.eks. har Garnisonen i Porsanger og Garnisonen i Sør-Varanger. Noe lignende gjelder i Storbritannia, der de større militære basene, med mer enn en leir og eget hovedkvarter, kalles garnisoner.

I Israel er en garnisonsenhet (hebraisk חיל מצב; cheil matzav) en regulær enhet som forsvarer et spesifikt område som en by, en provins, en festning eller en enkelt bygning.