Gammelprøysserne, eller baltiske prøyssere, var en historisk baltisk folkegruppe som levde i de historiske områdene Østpreussen og Vestpreussen, mellom elven Weichsel/Wisła og Memelland. Gammelprøysserne snakket et språk som i dag kalles for gammelprøyssisk, og fulgte en religion som dagens religionsforskere mener må ha vært nært beslektet med tilsvarende forestillinger som litauisk hedendom med guder som Perkūns, tilsvarende den litauiske Pērkons.

På 1200-tallet ble Den tyske orden hentet til Preussen for å tvangskristne gammelprøysserne. Dette førte til at gammelprøysserne i økende grad ble fortrengt av tyske nybyggere, og prøysserne ble etter hvert germanisert (assimilert inn i den tyske befolkningen). Gammelprøyssisk språk overlevde likevel blant deler av befolkningen frem til 1700-tallet, da man regner med at den siste som behersket språket døde.

Navnene på de prøyssiske stammene reflekterer alle utformingen av de geografiske landskap de levde i. De fleste navnene er basert på vann, noe som lett forklares med de tusener av innsjøer, elver og myrer (som De masuriske sjøer). Faktisk var det landskapet som førte til den delvis avsondringen som bidro til å bevare den baltiske språkgruppen som det mest arkaiske i Europa. I sør, hvor landskapet går over til Pripjatmyrene ved kildene til elven Dnepr, har området fungert som en effektiv barriere i løpet av de siste tusen år.

De opprinnelige førbaltiske bosetterne ga generelt navn til sin bosetninger etter de elver, innsjøer, sjøer eller skoger hvor de bodde. Klanen eller stammen, de enheter som de var organisert etter, tok deretter navn etter bosetningen. Eksempelvis Barta, bostedet til bartianere, er beslektet til navnet på elven Bartis i Litauen, og slike ord som albanske berrak og bulgarske og serbiske bara (бара), har begge betydningen «sump» eller «myrer».

Det er mulig å rekonstruere en rot *bor-, «sump», av indoeuropeisk *bher- med o-avlyd. Indoeuropeisk har imidlertid flere røtter *bher-, så den nøyaktige betydningen og opprinnelsen er uklar.

Denne roten er kanskje den som er benyttet i navnet Prusa (Prøyssen) hvor et tidligere Brus- er funnet på kartet til «Den bayerske geograf» (Geographus Bavarus), en anonym tysk geograf fra middelalderen. I den romerske skribenten Tacitus' bok Germania er folkegruppen Lugii Buri nevnt og de levde innenfor de østlige utstrekningen til germanerne. Lugi kan avstamme fra språkforskeren Julius Pokornys *leug- (2), «svart, sump» (Page 686), mens Buri er kanskje en «prøyssisk» rot.

Navnet på stammen Pameddi (Pomesania) er avledet fra ordene pa («ved» eller «nær») og meddin («skog») eller meddu («honning»).^[1] Nadruvia kan være en bestanddel av ordene na («ved» eller «på») og drawē («tre») eller na og rotordet *dhreu- («strøm» eller «elv»). Navnet til bartianerne, en prøyssisk stamme, og navnet til elven Bārta i Latvia er muligens beslektet.

På 100-tallet e.Kr. listet geografien Klaudios Ptolemaios en del Borusci som levde i europeiske Sarmatia (på hans Åttende kart over Europa) som var skilt fra Germania ved Vistula Flumen. Hans kart er svært forvirrende for dette området, men Borusci synes å leve ytterligere lengre øst en prøysserne som kan ha vært underlagt Gythones (gotere) ved munningen av den polske elven Wisła. Aesti (navnet betyr de østlige) som er nedtegnet av Tacitus ble også nedtegnet av Jordanes som en del av det gotiske riket.

Folkeetymologi har ført til en tro at hver prøyssisk stamme var navngitt etter en stammeleder eller hans kone, slik som den mytiske leder Warmo som ledet warmianerne. I John H. Linds Danske korstog, omtales det førprøyssiske folk som prusere og deres område som Pruthenien.^[2]

Brandenburgs og Preussens historie
Nordmark 965–1157		Gammelprøysserne Frem til 12. århundre
Markgrevskapet Brandenburg 1157–1618 (1806)		Ordensstat 1224–1525
		Hertugdømmet Preussen 1525–1618	Det kongelige Preussen 1466–1772
Brandenburg-Preussen 1618–1701
Kongeriket Preussen 1701–1918
Fristaten Preussen 1918–1947
Brandenburg 1947–1952 / 1990–idag		Polen 1918 1945–idag	Kaliningrad oblast 1945–idag