Fri assosiasjon er et psykoanalyse-verktøy som innebærer å la en pasient uttrykke alt som kommer opp i tankene.^[1] Meningen er å filtrere vekk dømmende tanker, så de kan deles med terapeuten. Verktøyet har et teoretisk grunnlag å fungere på med konkrete mål. Verktøyet brukes også til projektive tester som «Rorschach-testen» og «Thematic Apperception Test (TAT)».^[2][3]

Psykiater og nevrolog Sigmund Freud utviklet selve konseptet i en periode rundt seks år, mellom 1892 og 1898. Etterhvert inkluderte han hypnose- og rensemetoden som han i starten erstattet med fri assosiasjon. Freud begynte å leke med ideen om fri assosiasjon etter å ha behandlet sin første pasient i 1982. Hun led av en psykisk lidelse som forstyrret tankegangen hennes. Under økten ba pasienten Freud om å slutte å forstyrre tankegangen hennes da hun ville snakke fritt. Teknikker som hypnose, fri assosiasjon og drømmetydning ble benyttet.^[4]

I 1904 lanserte han «den psykoanalytiske metoden» hvor han bestemte seg for å droppe hypnose. Etter arbeidet med Breuer forsto Freud at hypnose bare gir midlertidige resultater. Den frie assosieringsmetoden kan overvinne pasientens motstand, så derfor kan det være lettere å få tak i ting fra pasientens ubevisste sinn (minner, svake punkter, symboler). Selve effekten av fri assosiasjon kan også være permanent, men pasienter trenger ikke gå gjennom hypnose for å oppnå denne teknikken. Dette er noe av grunnen til at han byttet ut hypnose og andre metoder med fri assosiasjon fordi en med fri assosiasjon lettere kan få tilgang til å grave i pasientens ubevisste sinn, slik at det i sinnet og tankeforstyrrelsene kan bli friskt.

• Et eksempel på fri assosiasjon

Mal:Autritetsdata