Forordninger var måten de tyske okkupasjonsmyndighetene og senere Quisling-regimet skapte og kunngjorde nye lovbestemmelser (forbud og påbud) i Norge under andre verdenskrig.

Systemet med forordninger kom fra Tyskland, og ble innført ved dekret fra Adolf Hitler 24. april 1940. Her fikk rikskommisær Josef Terboven fullmakt til å skape ny rett igjennom å publisere forordninger i et «Forordningstidend for de besatte norske områder» (tysk: «Verordnungsblatt für die besetzten norwegischen Gebiete»).^[1]

Forordningstidenden utkom for første gang 6. mai 1940, og siste utgave var 30. januar 1945. Det kunne kjøpes i bokhandelen, med den tyske teksten og en offisiell norsk oversettelse side ved side. Pris var mellom 20 øre for de kortere tekstene, og én krone for de lengste.^[1]

Forordningene ble signert av den ansvarlige konstituerte statsråd og parafert av statsrådssekretær Rolf Jørgen Fuglesang. I de tilfeller hvor forordningen ikke var i samsvar med Grunnloven ble den i tillegg parafert av den konstituerte justisministeren.^[2]

Etter statsakten i 1942 overtok Quisling lovgivende myndighet, men fortsatt under Terbovens forvaltningsmessige kontroll, slik at den tyske okkupasjonsmyndigheten fikk godkjenne alle forordninger før de ble trykket. I parallell med Quislings forordninger fortsatte også Terboven med sine egne forordninger publisert i Forordningstidenden, men disse fikk i all hovedsak politimessig og militært preg.^[2]

Eksempler på forbud og påbud som kom som forordninger var inndrivelsen av alle ryggskker 20. oktober 1941, forbud mot offentlig dans fra 4. oktober 1941, og forbud mot andre politiske partier enn Nasjonal Samling fra 26. september 1940.^[3]