Konsum er et begrep innen økonomi som betegner forbruket av varer og tjenester på siste hånd, det vil si hos forbrukere i sluttleddet i verdikjeden. Inntekter i sluttleddet som ikke konsumeres går til sparing, enten i form av finanssparing, investering, eller eksportoverskudd. Opplysninger og informasjon om konsumet i Norge blir levert av Statistisk sentralbyrå. Med konsumvarer eller forbruksvarer menes alle varer og produkter som egner seg for direkte konsum av sluttforbrukerne, f.eks privatpersoner, skoler eller sykehus. Motsatt er kapitalvarer eller innsatsvarer betegnelsen på råvarer, halvfabrikata eller maskiner som ikke brukes direkte, men som anvendes i produksjon av andre varer.

Innen samfunnsøkonomien beregnes to typer av konsum. Offentlig konsum er de utgifter som stat og kommuner har for eksempelvis offentlige tjenester. Offentlig konsum omfatter tjenester og varer som brukes av offentlige institusjoner, eid av staten, fylker eller en eller flere kommuner. Privat konsum er kjøp av varer og tjenester til forbruksformål gjort av husholdninger og ideelle organisasjoner. Det inkluderer også beregnet avkastning på boligkapitalen for husholdninger som eier egen bolig. Derimot regnes kjøp av bolig som realinvestering, ikke konsum.

Fordeling av konsum på forskjellige varer og tjenester avhenger blant annet av pris og inntekt. I henhold til den modell som forsørgelsesbalansen er bygd opp på, kan de produserte varer og tjenester enten konsumeres eller investeres.

Det er vanlig å beskatte konsum med merverdiavgift («moms»), i vestlige land med om lag 7-25 % av varens eller tjenestens verdi. Avgifter på konsum kan innrettes for å påvirke konsumentenes atferd, eksempelvis gjennom høyere avgifter på bensin, flyreiser eller biler enn hva man legger på andre varer. Fordelings- og miljøhensyn er de vanligste motivene for å beskatte konsum, men (progressiv) inntektsskatt vil nesten alltid ha større fordelingseffekt enn forbruksbeskatning.

• Statistisk sentralbyrå: Forbruk