Sagaen om Floafolket (Flóamanna saga eller Þorgils saga ørrabeinsstjúps; norrønt for «Sagaen om Floa-slekten fra Árnesþing» eller «Torgils Ørrabeinsstjúprs saga») er en islendingesaga skrevet ca år 1300, etter alt å dømme av en forfatter som selv var belest.^[1] Handlingen begynner i Norge, og fortsetter på Sør-Island i landnåmstiden.^[2] Sagaen har særlig blitt berømmet for den realistiske skildringen av hovedpersonens reise til Grønland, som «tycks förutsätta att en sagesman eller snarare författaren själv har företagit en resa til Grönland.»^[1]

Sagaen skildrer fire generasjoner, men den største delen av den handler om helten Þorgils, som blir kristen og reiser til Grønland før han vender hjem og slår seg til ro. Store deler av teksten, kapittel 1-9 og 18, er en gjenfortelling av slektens historie slik den gjengis i Landnåmabok. Historien har også noen motivlån fra fornaldersagaene.^[3] Þorgils er ikke bare knyttet opp til slektene i Landnåmabok, men presenteres også som en etterkommer av Ragnar Lodbrok, Sigurd Fåvnesbane og Odin, gjennom et slektsregister som er lånt fra Volsunga saga^[1]. I sagaens siste del, kapittel 29-35 fremstår Þorgils som en stri og umedgjørlig mann, men i midtpartiene har han mer klassiske heltetrekk. I en forlis utenfor Grønland mister han kona, og må berge spedbarnet med uvanlig omsorg. I en ny norsk masteroppgave blir det pekt på at «Torgils kan forstås som en syntese av tradisjonell norrøn æresforståelse og europeiske, spirituelt inspirerte kristne forestillinger».^[4] Også landnåmsmannen Ingolf Arnarsson blir beskrevet i sagaen. Torgils tilnavn Ørrabeinsstjúprs betyr «den arr-beintes stesønn»^[3].

Sagaen er kjent fra Vatnshyrnamanuskriptet. Sagaen ble oversatt til nynorsk av Albert Joleik med tittelen Soga um Torgjils Errabeinstjup eller Floamanna saga,^[5] og til bokmål som Sagaen om Floafolket av Hilde A. Bliksrud i 2014.

• heimskringla.no, dansk fulltekst