Fiskerbonden er en primærnæringstruktur som i naturalhusholdningens og den tidlige pengeøkonomiens tid var en vanlig kombinasjon langs store deler av norskekysten. De konkrete tilpasningene hadde store variasjoner, de lokale variasjoner fra gård til gård, og de større fra landsdel til landsdel.

Levesettet innebærer at man henter inntekter fra en kombinasjon av fiske og jordbruk. Dette for å gi nok mat og inntekt da en av delene var vanskelig å klare seg på alene fordi gårdene ofte var små og karrige. Fiskerbonden kunne være enten sjøleiende bonde, eller han kunne være leilending eller husmann. For fiskerbøndene var det på 17- og 1800-tallet mest gunstig, og mest vanlig, å være leilendinger.

Enkelte fiskerbønder kunne også ha et tredje yrke, oftest da innen håndverk.

Fiskeriene kunne være en blanding av «heimefiske» og de store fiskeriene som Lofotfisket og fiske på Finnmarkskysten.

Gårdsdrift-delen var i noen perioder, og i noen deler av landet overlatt til kona og de yngste barna på gården, fordi de store fiskeriene krevde at mannen og de eldste sønnene var bortreist i lange perioder om gangen. Det var også en vanlig arbeidsfordeling at alt arbeid med husdyra falt på kvinnene og barna, mens mannfolka var hjemme i våronna når åkeren skulle spaes eller pløyes, og når høyet skulle i hus.

• Gulen Fiskarbondemuseum
• Sjøhusene på Krossøy

• «Å være bonde, husmann, fisker, slusk», fra norgeshistorie.no