«Finne» har flere betydninger.

Finner er flate, bevegelige organer hos fisker og hvaler. Ordet brukes også i overført betydning om styreinnretninger på fly og undervannsbåter, og om en karosseridetalj på enkelte biler. Landlevende virveldyr som har vendt tilbake til havet, har utviklet tilsvarende organer, som da kalles luffer eller sveiver.

Fiskene bruker finnene til styring, fremdrift og til å bremse med. I tillegg brukes de til å kommunisere med andre fisker, for eksempel under paring, eller kamp om territorier. Parede finner er bryst- og bukfinnene, mens rygg-, gatt- og halefinnene er uparede. Antall, form, plassering og oppbygning av finnene er viktige bygningstrekk, som brukes for å skille ulike fisker fra hverandre.

Brystfinnene kan sitte høyt oppe på kroppsiden, eller kan sitte på kanten av buken. Bunnlevende arter har ofte store brystfinner som støtter kroppen mot bunnen. Flygefiskene bruker sine store brystfinner til å glidefly over sjøen. Bukfinnenes plassering kan variere mye. De satt opprinnelig midt på kroppen, mellom brystfinnene og gattfinnen. Hos noen arter er de flyttet framover, mens de hos andre er flyttet bakover, og noen, for eksempel ål, mangler helt bukfinner.

Plassering og lengde av ryggfinnen varierer også mye. Noen fisker har én ryggfinne, mens andre kan ha opptil tre. Gattfinnen sitter bak gattet (tarmåpningen). Hos ålen er den vokst sammen med hale- og ryggfinnen. De fleste fisker har minst treghetsmoment om kroppens lengdeakse, og rygg- og gattfinnene er helt nødvendige for at kroppen ikke skal begynne å rotere.

Noen fisker, som laksefisker, karpelaksfisker og maller, har en såkalt fettfinne. Den sitter mellom rygg- og halefinnene, og har ikke finnestråler. Funksjon og evolusjonært opphav til fettfinnen er ukjent.

Halefinnen drives av muskler i kroppen og halen, og er fiskens viktigste organ for å kunne bevege seg. De fleste nålevende fisker har en symmetrisk halefinne (homocerk). Hos noen er den øvre delen forlenget (epicerk), for eksempel hos haier og stører. Det finnes også fisker der den nedre delen av halefinnen er forlenget (hypocerk), som hos flygefisker og brasmeflire.

Finnene er bygget opp av finnestråler. De er festet til muskler inne i kroppen, slik at finnene kan beveges. Mellom finnestrålene er det et tynt hudlag som kalles finnemembran. En skiller mellom to typer finnestråler: Piggstråler er stive, og ender som regel i en skarp spiss. Bløtstråler er bøyelige, og som regel sammensatt av flere ledd. Det hender at bløtstrålene er forgrenet; det vil si at strålen deler seg i to eller flere grener mot spissen.

I håndbøker og annen faglitteratur angis ofte oppbyggingen av finnene med en såkalt finneformel. Ryggfinnen er D (dorsal), flere ryggfinner angis som D1, D2 og så videre regnet fra hodet, gattfinnen er A (anal), brystfinnen er P (pektoral) og bukfinnen er V (ventral). Det er ikke vanlig å ta med halefinnen, C (caudal), ettersom den ikke har så stor betydning for å skille arter. Antall piggstråler angis med romertall, og antall bløtstråler med arabiske tall.

Laks har for eksempel finneformel D 12–15, A 10–14, P 11–16, V 8–10, mens abbor har D1 XII–XVII, D2 I–II/13–16, A II/8–10, P 14, V I/5.

Finnene hos bruskfisker er litt annerledes bygget opp. Finnestrålene er av brusk, og hos haier og skater er finnene så tykke at finnestrålene ikke er synlige.

Også kjøttfinnefiskene har tykke finner. I bryst- og bukfinnene er det bare en finnestråle som går inn i kroppen. Denne finnestrålen er homolog med overarms- og lårbein hos mennesker, og andre landlevende virveldyr.

• P. Pethon (1998). Aschehougs store fiskebok (4 utg.). H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). ISBN 82-03-22260-9. 
• R. Gerstmeier og T. Romig (1998). Die Süßwasserfische Europas: für Naturfreunde und Angler. Stuttgart: Kosmos. ISBN 3-440-07068-9. 

• Fiskens anatomi

• (en) Fish fins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons