Findalslaft er en alderdommelig type laftehogg fra middelalder. Denne laftetypen er den eldste i Norge. Findalslaftet karakteriseres ved at laftehalsen sitter i nedre del av stokken. Laftet kan ha kinning enten i underkant eller i overkant. En har til 2000-tallet regnet med at denne type laft ikke ble brukt etter svartedauden. Dendrokronologi har endret på dette. Det er nå 21 hus med findalslaft som sikkert kan dateres til etter 1350.

Vindlausloftet på Eidsborg i Telemark er en av middelalderbygningene som er oppført med denne typen laftehogg.

Findalslaft er bare kjent i hus fra middelalderen, denne laftetypen kan derfor med stor sikkerhet datere hus til denne historiske perioden. Findalslaft er kjent fra bevarte bygninger og utgravde bygningsrester.

Under feltarbeid i Numedal, trolig i 1930-årene, intervjuet Hilmar Stigum en gammel numedøl som kalte denne typen laft med hals i nedre del av stokken for ‘’findalslaft’’. Stigum antok at det hadde opphav i ordet ‘’fyrndarlaft’’, altså gammeldags eller oldtidslaft. Dette var en betegnelse som ble brukt av tømmermenn som hogde mer moderne typer laft. ^[1]

Det er to hovedtyper findalslaft, en med kinning i nedre del av laftet, og ei med kinning i øvre del.

En tenker seg at da lafting ble kjent i Norge, var det en teknikk som kom utenfra, med findalslaft og runde stokker.^[2]

Findalslaft fins på bygninger med rundtømmer, men denne laftetypen er også benyttet på bygninger oppført av ovalt teljet tømmer. Arne Berg antar at skillet mellom bygningstømmer av rundstokker og ovale stokker har med økonomi å gjøre. Grovt tømmer som kunne økses ovale uten at veggen ble tynnere var forbeholdt de velstående.^[3]

Formen på laftehode og laftehals var uavhengig av hverandre. ^[4]

Findalslaft er et laft med dyp hals, og margen hugges vekk. Dette svekker laftehodet, slik at øvre halvpart av dette lett faller av. Denne svakheten må også middelalderens tømmermestere ha observert.

Raulandslaft er en type laft som kom i bruk i løpet av middelalderen. Den har navn etter Raulandstua fra Numedal som nå står på Norsk Folkemuseum, den eldste bygningen med denne type laftehogg. På grunnlag av dekor og en runeinnskrift ble huset datert til ca. 1250; i dag er huset eksakt datert til år 1238. Laftehalsen i raulandslaft er plassert midt i stokken, og teknisk sett er dette en bedre løsning; laftehodet sitter bedre fast på stokken. Laftehodets lengde har betydning, og findalslaft har ofte lenger laftehode enn hus med raulandslaft.^[5]

Findalslaft og raulandslaft ble begge brukt i middelalderen, om hverandre på samme tid.^[6]

Det fins også ulike varianter av findalslaft som viser påvirkning fra raulandslaft.^[7] Et forbedret findalslaft er hugget slik at margen beholdes i laftehalsen.

I Sverige ble det brukt findalslaft også i yngre hus, oppført etter svartedauden.^[8]

• Arne Berg: Om lafting i Noreg i mellomalderen. Et utvalg av hans artikler om bygningshistorie samlet i anleding hans 80-års dag. 1997.
• Hilmar Stigum: «The Study of Man». Evolusjonstanken og det historiske forløp. By og Bygd 1946.