Fedrelandsunionen
Fedrelandsunionen | |||
|---|---|---|---|
| Land | Estland | ||
| Leder(e) | Tõnis Lukas | ||
| Grunnlagt | 2. desember 1995 | ||
| Nedlagt | 15. oktober 2006 | ||
| Forgjenger | Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland», Det nasjonale uavhengighetspartiet | ||
| Fusjonert med | Res Publica | ||
| Erstatter | Det nasjonale samlingspartiet «Isamaa», Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet | ||
| Etterfulgt av | Fedreland | ||
| Hovedkvarter | Tallinn | ||
| Ideologi | Nasjonalkonservatisme | ||
| Europeisk tilknytning | Den europeiske demokratiske union (1995–2002),[1] Det europeiske folkeparti (2004–2006)[1][2] | ||
| Internasjonal tilknytning | Den internasjonale demokratiske union, Den sentrumdemokratiske interasjonale | ||
| Europaparlamentet | Det europeiske folkeparti | ||
| Nettsted | www.irl.ee | ||
Fedrelandsunionen (estisk: Isamaaliit) var et konservativt politisk parti i Estland. Partiets idégrunnlag hadde sterke innslag av både kristendemokrati og nasjonalkonservatisme.[3][4][5] Fedrelandsunionens forgrunnsfigur var Mart Laar.[3]
Ved de første frie valgene etter Estlands selvstendighet fra Sovjetunionen stilte fire konservative og kristendemokratiske partier felles lister. De ble den største partigruppen ved valget, og Mart Laar ble Estlands statsminister. Snart ble parlamentsgruppen konsolidert som Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland» (på estisk Rahvuslik Koonderakond Isamaa, RKEI).[3]
De parlamentariske forholdene var vanskelige, og to av partiene brøt ut i 1994 og dannet Det republikanske og konservative folkepartiet, som senere gikk opp i Det moderate folkepartiet. Etter parlamentsvalget i 1995 gikk de gjenværende kreftene i Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland» sammen med Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet (ERSP) og dannet Fedrelandsunionen.[2][3]
Fedrelandsunionen kom tilbake i regjeringsposisjon etter valget i 1999, da Laar på nytt ble statsminister. Regjeringen gikk i oppløsning i 2002, og ved valget i 2003 opplevde Fedrelandsunionen stor velgerflukt til det nye partiet Res Publica.[3][6]
Fedrelandsunionen ble stående utenfor Juhan Parts’ regjering. Fedrelandsunionen stilte seg bak at Estland ble EU-medlem i 2004, men la vekt på å beskytte Estlands nasjonale interesser.[7] Fedrelandsunionen fikk Tunne Kelam innvalgt i Europaparlamentet, og partiet ble fullverdig medlem av Det europeiske folkeparti, hvor det hadde vært assosisert medlem siden 2002 og observatør siden 1998.[1][2]
Ved Parts-regjeringens fall i 2005 ble Res Publica marginalisert. I 2006 slo Fedrelandsunionen og Res Publica seg sammen til Forbundet for fedrelandet og republikken, på estisk forkortet IRL, senere forenklet til Fedreland (Isamaa).
Ledere
[rediger | rediger kilde]- Toivo Jürgenson 1995–1998
- Mart Laar 1998–2002
- Tunne Kelam 2002–2005
- Tõnis Lukas 2005–2006
Valghistorikk
[rediger | rediger kilde]|
Parlamentsvalg[8]
|
Europaparlamentsvalg
| |||||||||||||||||||||||||||||
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Sikk, Allan (2007). «From ‘Sexy Men’ to ‘Socialists Gone Nuts’: The European Union and Estonian Party Politics». I Lewis, Paul G. og Mansfeldová, Zdenka. The European Union and Party Politics in Central and Eastern Europe (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 47–48. ISBN 978-0-230-59665-8.
- ^ a b c Jansen, Thomas og van Hecke, Steven (2011). At Europe's Service: The Origins and Evolution of the European People's Party (engelsk). Springer. s. 80. ISBN 978-3-642-19414-6.
- ^ a b c d e Bugajski, Janusz (2002). Political Parties of Eastern Europe: A Guide to Politics in the Post-Communist Era (engelsk). Armonk og London: M.E. Sharpe. s. 64–67. ISBN 978-1-56324-676-0.
- ^ Bakke, Elisabeth (2010). «Central and East European Party Systems since 1989». I Ramet, Sabrina P. Central and East European Party Systems since 1989 (engelsk). Cambridge University Press. s. 79. ISBN 978-1-139-48750-4.
- ^ Bennich-Björkman, Li og Johansson, Karl Magnus (2012). «Explaining moderation in nationalism: Divergent trajectories of national conservative parties in Estonia and Latvia». Comparative European Politics (engelsk). 10 (5): 585–607. doi:10.1057/cep.2011.28.
- ^ Sikk, Allan (2004). «Successful new parties in the Baltic states: similar or different?» (PDF). Paper til konferansen «The Baltic States: New Europe or Old?» ved University of Glasgow 22.–23. januar 2004 (engelsk). Universitetet i Tartu. Arkivert (PDF) fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 26. mars 2019.
- ^ Sikk, Allan (2007). «From ‘Sexy Men’ to ‘Socialists Gone Nuts’: The European Union and Estonian Party Politics». I Lewis, Paul G. og Mansfeldová, Zdenka. The European Union and Party Politics in Central and Eastern Europe (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 43–47. ISBN 978-0-230-59665-8.
- ^ Nohlen, Dieter og Stöver, Philip (2010). Elections in Europe: A Data Handbook (engelsk). Nomos Publishers. s. 585–588. ISBN 978-3-8329-5609-7.
- ^ Felleslister mellom Det nasjonale samlingspartiet for fedrelandet og Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet, som slo seg sammen til Fedrelandsunionen noen måneder senere.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
Tallene i parentes er antall mandater i parlamentet, Riigikogu, etter valget i 2023. | |
Det estiske reformpartiet (37) · Det estiske konservative folkepartiet (17) · Det estiske senterpartiet (16) · Estland 200 (14) · Det sosialdemokratiske partiet (9) · Isamaa (8) | |
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
