Eyalet eller ejalet var i Det osmanske rike navn på første nivås administrative inndelinger (altså som på fylkesnivå i Norge), fra slutten av 1500-tallet til de senere tanzimatreformene i 1860-årene.

Det tidlige osmanske rike var inndelt i to deler omkring år 1365 -- det europeiske Rumelia og det asiatiske Anatolia, som var understilt hver sin bejlerbej.

Med erobringene på 1500-tallet oppstod behovet for en administrativ reform som innførte flere mindre enheter på provinsnivå.^[1] Mot slutten av 1500-tallet var uttrykket bejlerbejlik i praksis synonymt med ejalet.^[2] I 1609 fantes så totalt 32 ejalet, hvorav noen i sin helhet var erobrede land, og andre var resultatet av oppdelinger av territorier.^[1] I 1795 ble det gjennomført nok en administrativ reform som fastslo 28 provinser understilt hver sin vesir; men på grunn av den desentraliserte statsskikken fortsatte bejlerbejene i praksis å regjere flere territorier.

Gjennom den såkalte Vilajetloven av 1867 ble ejaletene formelt avskaffet rundt om i riket, selv om det drøyde helt til 1884 innen dette var fullbyrdet i praksis.^[3][4] Den administrative omorganiseringen inndelte deretter riket i vilajet, med tydeligere ansvarsfordeling og administrativt hierarki.

Ejaletene ble styrt av en provinsstattholder eller guvernør, kalt vali.^[4] Da innehaverne av mange guvernørembeder også hadde tittelen pasja, ble provinsene av europeerne ofte uoffisielt kalt pasjalikater.^[5] Ejaletene var inndelt i mindre administrative enheter på distriktsnivå kalt sandsjaker.