Errico Malatesta
| Errico Malatesta | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. des. 1853[1] Santa Maria Capua Vetere | ||
| Død | 22. juli 1932[2][3][4][5] (78 år) Roma[6] | ||
| Beskjeftigelse | Aktivist, skribent, revolusjonær, journalist, fagforeningsperson, anarkist | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Napoli Fredrik II | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1932) | ||
| Gravlagt | Campo Verano[7] | ||
| Medlem av | Den første internasjonale | ||
Errico Malatesta (født 4. desember 1853, død 22. juli 1932) kom fra Sør-Italia, og var en aktiv og kjent anarkist.
Malatesta var inspirert av Pariserkommunen, og sluttet seg til Den første internasjonale, Napoli-avdelingen. I 1872 ble han kjent med Michail Bakunin og deltok sammen med ham på kongressen til Internasjonalen samme år. De neste fire årene var Malatesta med og propaganderte for Internasjonalen i Italia, og han ble fengslet to ganger for dette.
Etter en periode med voldelige aksjoner, særlig rettet mot den italienske kongefamilien, begynte politiet med systematisk overvåking av anarkistene. Blant andre Malatesta hevdet på det sterkeste at de ikke hadde noe med de disse aksjonene å gjøre. Malatesta dro i eksil, og havnet til slutt i London. Der arbeidet han som mekaniker og iskremselger. Imidlertid holdt han seg ikke borte fra politisk aktivitet. Flere ganger reiste han tilbake til Italia i hemmelighet, der han i 1883 var med og grunnla ukeavisen La Questione Sociale (Det sosiale spørsmålet). For å unngå fengsling måtte han forlate Italia, og fra 1885 oppholdt han seg i Argentina. Der var han blant annet med på stiftelsen av en landets første fagforeninger, Bakerforeningen.
Fra 1889 var han igjen tilbake i Europa, og etter hvert mest i London. Her skrev han flere anarkistiske pamfletter. I 1912 ble han stilt for retten i London, dømt til tre mådeders fengsel og truet med utvisning av landet. Denne trusselen ble det imidlertid ingen ting av bl.a. på grunn av demonstrasjoner og motstand i den radikale pressen.
Etter første verdenskrig reiste Malatesta tilbake til Italia for godt, og arbeidet bl.a. med avisen Umanitova Nova (Den nye menneskeslekten). I 1921 ble han fengslet nok en gang, og slapp ut bare to måneder før fascistene fikk regjeringsmakten i landet. Fra 1924 til 1926 gav Malatesta, til tross for store vanskeligheter, ut bladet Pensiero e Volonta (Tanke og vilje). Men fra 1926 hadde fascistene gjort det helt umulig å drive uavhengig presse.
Resten av livet levde Malatesta tilbaketrukket og arbeidet som elektriker. Han var mye plaget av bronkitt, og døde til slutt av lungebetennelse.
Malatesta var gjennomført anarkist. Han så med argusøyne på all partipolitikk, og var til og med skeptisk til anarkosyndikalistiske fagorganisasjoner. Han var ikke pasifist, og mente vold kunne være nødvendig i den sosiale revolusjonen siden staten i siste instans også bygget på vold. Derimot tok fra avstand fra alle former for terrorisme og undertrykkelse, ikke minst den han så i den sovjetiske bolsjevisme.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani errico-malatesta, besøkt 18. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Errico-Malatesta, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 170201[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0039419[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.findagrave.com[Hentet fra Wikidata]
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
