Erkehertug
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne
Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne
Vicomte og vicomtesse
Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Edler og edle
Erkehertug (tysk Erzherzog, latin archidux) var adelstittelen som ble brukt av de habsburgske herskerne av Østerrike inntil 1918.
Østerrike var opprinnelig et bayersk markgrevskap, men ble i 1156 et selvstendig hertugdømme. Hertug Rudolf IV oppfant 1359 tittelen erkehertug for å bli likestilt med det tysk-romerske rikets kurfyrster (som også ble betegnet som erkefyrster). Han forfalsket et papir som skulle dokumentere tittelen, men keiser Karl IV anerkjente det ikke.
Etter at keisertittelen hadde blitt knyttet til huset Habsburg, kunne Fredrik III i egenskap som tysk-romersk keiser offisielt anerkjenne tittelen og gjøre sin bror Albrecht VI til erkehertug av Østerrike. Fra og med 1453 var dermed erkehertug(inne) den offisielle tittelen av Østerrikes hersker, men også av de ikkeregjerende medlemmene av huset Habsburg. «Østerrike» var imidlertid ikke av dagens omfang, men betegnet bare (omtrent) dagens delstater Nieder- og Oberösterreich. Derfor ble tittelen erkehertug av Østerrike beholdt selv etter at Østerrike ble keiserdømme i 1804. Erkehertugdømmet (Nieder- pluss Ober-)Østerrike var nemlig bare en del av det mye større keiserriket Østerrike(-Ungarn).
Listen over østerrikske erkehertuger er altså (med ett avbrekk) identisk med listen over tyske keisere fra 1453 til 1806, og med listen over østerrikske keisere fra 1804 til 1918. Det eneste unntaket var perioden 1740–1780, da Maria Theresia var erkehertuginnen av Østerrike, mens tittelen tysk-romersk keiser var forbeholdt hennes mann (1745–1765) og sønn (1765–1790).
Andre titler og kroner
[rediger | rediger kilde].png)
De regjerende erkehertugene var samtidig innehavere av en hel rekke andre kroner og adelstitler. Disse hadde blitt ervervet gjennom avtaler, erobringer og giftermål i løpet av habsburghusets mangehundreårige historie. De viktigste av disse titlene var en del av den formelle tiltalen. Noen av titlene ble beholdt av rent historiske eller symbolske grunner, selv om det respektive området hadde blitt tapt (men kravet på området ble opprettholdt) og sågar om det aldri hadde hørt til habsburgriket. (Disse rent historiske titlene er satt i hakeparentes i oversikten under.) Dessuten har listen over andre titler naturlig nok ikke vært uforanderlig, men måtte bli tilpasset etter nye territorielle ervervelser eller tap. (Derfor er årstallene gitt for titlene i oversikten under). Den formelle tiltalen av Østerrikes erkehertug var dermed:
«Hans keiserlige og kongelige majestet NN, av Guds nåde
- keiser av
- Det romerske rike, til alle tider rikets beskytter, (1452–1806)
- Østerrike (fra 1804);
- konge av
- erkehertug av
- storhertug av
- hertug av
- storfyrste av
- Siebenbürgen (fra 1711);
- markgreve av
- hertug av
- Brabant, Limburg, Luxemburg og Geldern (1714–1795),
- Ober- og Niederschlesien (fra 1526),
- Milano (1714–1796),
- Mantova (1708–1796),
- Modena (1814–1859),
- Parma, Piacenza og Guastalla; (fra hhv. 1735 og 1746 til 1748),
- Auschwitz og Zator (fra 1772),
- Teschen (fra 1626),
- Friaul (1797–1866),
- Ragusa (fra 1684) og
- Zara (fra 1797);
- fyrstegreve av
- fyrste av
- markgreve av
- greve av
- friherre av
- storvoivod av
- Det serbiske voivodskap (fra 1718);
- etc., etc.»
Se også
[rediger | rediger kilde]Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
