Durin den udødelige var i J.R.R. Tolkiens mytologi, Kong Durin I av Khazad-dûm, og den første kongen av den gruppe dverger som blir kalt Durins folk. Han var den eldste av de syv stamfedrene til dvergene, og først skapt av Valaen Aulë. Durin ble satt til å sove for seg selv under fjellene i Midgard, helt til alvene var født. Navnet Durin, som andre navn på Tolkiens dverger, var tatt fra norrønt (eng: Old Norse). Dette ble senere forklart av oversettelses fiksjon fordi vestrønt var oversatt med engelsk, ble språket i Dale oversatt med norrønt. Dvergenes navn var på språket fra Dale, som derfor i Hobbiten og Ringenes herre ble oversatt med norrønt. Da Durin våknet, i det Første tidevervet, reiste han rundt helt til han kom til Speiltjern, eller Kheled-zâram som dvergene kaller det. Der bygget han en stor by inni Tåkefjellene. Dette var Khazad-dûm siden kalt Moria. Etter dvergenes menig våknet Durin ved Gundabad fjellet i den nordre enden av Tåkefjellene, og dette stedet forble hellig ror dvergene for alltid. Durin og hans etterfølgere var aktet og æret blant alle dverger, ikke bare dem av deres eget folk. Durin startet rekken av dverger som ble Durins folk. Durin ble kalt Den udødelige fordi folk trodde han aldri skulle dø, men heller falle i søvn og gjenfødes i sin egen slekt. Tydeligvis hadde de første av hans arvinger, som fikk hans navn (også Durin VII), minner fra sitt tidligere liv, noe som påpeker at denne troen hadde en faktisk begrunnelse.