Et drikkehorn er et drikkekar til vin, mjød eller øl. De fleste drikkehorn er laget av horn, men betegnelsen brukes også om tilsvarende drikkekar av glass, metall og tre. Drikkehorn har ofte dekorerte beslag og to føtter med dyreklør.

Horn er av de eldste kjente drikkekarene, og kvinne med et drikkehorn Venus fra Laussel er avbildet på et kalksteinsrelieff fra Dordogne i Frankrike, hogd ut ca. 26.000 f.Kr.^[2] Det ser ut til at drikkehorn ble brukt nord for Alpene, og allerede i bronsealderen finner vi horn laget i glass og metall. Mest kjent er de danske gullhornene fra 5. århundre. De ble stjålet i 1802, men det er bevart tegninger av dem. Julius Cæsar forteller i ’’De Bello Gallico’’ at germanernes unge menn jaktet på urokser, at det var en ære å kunne vise fram de fleste horn som jakttrofeer på tinget og at de senere innfattet hornenes kant i sølv og brukte dem som drikkekar i sine største drikkelag.^[3]

På Bayeux-teppet som er brodert etter slaget ved Hastings i 1066, finner vi drikkehorn på bordet slik det kan ha vært ved Olav Kyrres hoff. Når drikkehorn omtales i sagalitteratur og middelalderske diplomer knyttes de til storfolk. Bevarte middelalderhorn med forgylte beslag og adelige våpen viser også at de har hørt hjemme i de høyere samfunnslag. Men drikkehorn har også vært brukt i bondemiljøene, og de kunne da være laget av horn fra bøndenes egne okser.^[4]

Det var en kunst å kunne drikke av store horn. Den som var uten erfaring kunne sette spissen opp, og fikk da hele innholdet med stor fart rett i ansiktet.^[5] På 1500- og 1600-tallet har drikkehorn vært bruk til juleølet, og på gamle primstaver er derfor juledagene markert med drikkehorn. Om noen horn, ’’huldrehorn’’, går det sagn om at de var kommet fra de underjordiske.

Med nasjonalromantikken ble det moderne med drikkehorn i borgelige miljøer. Men disse hornene var nok helst til pryd og ble ofte brukt som erkjentlighetsgaver. Disse hornene har nok først og fremst vært prydgjenstander. De er gjerne montert på en høy fot og har ofte lokk. I nyere tid er det også laget miniatyrhorn i glass eller metall til å drikke brennevin av.

• Gjærder, Per (1975): Norsk drikkekar av tre. Bergen – Oslo – Tromsø
• Grieg, Sigurd (1949): Et norsk drikkehorn i Nordiska museet i: Fataburen. Nordiska museets och Skansens årsbok, s. 19-34. Stockholm
• Hamran, Ruth (1979): Aust-Agder museets middelalderhorn. (Aust-Agder arv 1977-1978 s. 11-36.) Arendal.
• Løberg, Leif (1960): Norske heraldiske horn i: By og Bygd, bind XIII, Norsk Folkemuseums årbok 1958-59. side 137-152. Oslo
• Magerøy, Ellen Marie (1970): Utskårne drikkehorn fra Island i: By og Bygd, bind XXII, Norsk Folkemuseums årbok 1970. side 67-96. Oslo
• Marstrander, Finn (1979): Nerstenhornets latinske innskrift. (Aust-Agder arv 1977-1978, s. 5-10.) Arendal.
• Visted , Kristoffer og Stigum, Hilmar (1952): ’’Drikkekar og drikkeskikker i Vår gamle bondekultur, bind 2, s. 105 – 136. Oslo
• Wiel, Ivar (1803): Beskrivelse av Ringerikes og Hallingdals fogderider i Topografisk Journal 31. Christiania

• (en) Drinking horns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Se drikkehorn på DigitaltMuseum
• Deveggehornet
• Dette drikkehornet forteller nytt om Olav den hellige, artikkel hos forskning.no