Donaukommisjonen er en mellomstatlig organisasjon stiftet for å oppfylle Overenskomsten om reguleringen av skipsfarten på Donau av 18. august 1948 (Beogradoverenskomsten). Ved stiftelsen i 1948 hadde kommisjonen sete i Galați. Fra 1954 er hovedkontoret i Budapest.

Beogradoverenskomsten slår fast retten til fri ferdsel for handels- og lystfartøyer på Donau. Overenskomstens formål er å styrke de økonomiske og kulturelle bånd mellom medlemsstatene og andre nasjoner.

Donaukommisjonen har 11 medlemsstater: Bulgaria, Tyskland, Kroatia, Moldova, Østerrike, Romania, Russland, Serbia, Slovakia, Ukraina og Ungarn. Kommisjonen består av en representant fra hvert medlemsland. Den velger blant sine egne en president, en visepresident og en sekretær for en valgperiode på tre år av gangen. Kommisjonen har til disposisjon et sekretariat med spesialister innenfor forskjellige fagområder. Sekretariatet ledes av en generaldirektør. Embetsspråket i Donaukommisjonen er tysk, fransk og russisk.

Donaukommisjonens ansvarsområde går fra Kelheim i Tyskland til Svartehavet. Dette er identisk med den delen av Donau som det er mulig å trafikkere med større skip.

Donaukommisjonens forløpere var Den europeiske Donaukommisjonen av 1856 og Den internasjonale Donaukommisjonen av 1921 som begge ble oppløst av Tyskland i 1940.

Donaukommisjonen ble etter forslag fra Sovjetunionen og mot vestmaktenes stemmer, stiftet under konferansen om Donau i Beograd i 1948. Medlemsstatene ble i tillegg til Sovjetunionen, Bulgaria, Ungarn, Romania, Ukraina, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia.

Østerrike er medlem av kommisjonen fra 1960 og Tyskland fra 1998, da også tysk ble offisielt språk i kommisjonen i tillegg til fransk og russisk.

Donaukommisjonen er observatør i Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR)

1. «(de) (en) Donaukommisjonens offisielle hjemmeside». Besøkt 8. mars 2009. 
2. «(de) Aeiou Østerriksk nettleksikon». Arkivert fra originalen 1. februar 2008. Besøkt 8. mars 2009. 
3. «(de) Meyers konversasjonslexikon». Besøkt 8. mars 2009. 
4. «SNL». Besøkt 16. mai 2010.