Domenico Jorio
| Domenico Jorio | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. okt. 1867[1][2] Villa Santo Stefano | ||
| Død | 21. okt. 1954[1][2] (87 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1891–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontifical Roman Seminary | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1954) Kongedømmet Italia (1867–1946) | ||
| Gravlagt | Sant'Apollinare alle Terme Neroniane-Alessandrine | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Domenico Jorio (født 7. oktober 1867 i Villa San Stefano i Italia, død 21. oktober 1954 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for sakramentsdisiplinen 1935–1954.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Prest
[rediger | rediger kilde]Domenico Jorio studerte katolsk teologi og filosofi i Roma. Etter sin prestevielse i 1891 arbeidet han som sjeledørger i Roma og i Vatikanets forvaltning. I 1916 gav pave Benedikt XV ham i oppdrag å ha tilsyn med romerske klostre, og i 1918 ble han sekretær for det statistiske embede og undersekretær i kongregasjonen for sakramentsdisiplinen.
Pave Pius XI gjorde ham i 1928 til sekretær for Kongregasjonen for gudstjenesteordningen.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Han ble kreert til kardinal den 16. desember 1935 av pave Pius XI, og tildelt som diakonia Sant'Apollinare alle Terme Neroniane-Alessandrine.
Etter Italias invasjon og okkupasjon av Etiopia introduserte Italia den 29. april 1937 for første gang rasebasert lovgivning. Lessonadekretet, etter den italienske Afrika-minister Alessandro Lessona, straffet seksuelle relasjoner mellom italienere og etiopere med fengsel fra ett til fem år. Det rettet seg mer mot lagvarige bostedsararrangementer og konkubinat mer enn kortvarige affærer. Kardinal Jorio fremla en vurdering på vegne av Kongregasjonen for sakramentsdisiplinen den 24. august. Den redegjorde grundig for Kirkens overbevisning om at rase ikke kunne være noe impediment mot ekteskap. Skrivet reflekterte også kontroversen rundt eugenikk i Tyskland i lengre tid, og sa at Kirken innrømmet «maksimal frihet» også til dem som led under «kroniske arvelige forstyrrelser». Den ønsket velkommen regjeringens forbud mot raseoverskridende konkubinat bare som et første skritt mot å forby konkubinat i alle sine former.[3]
Han deltok på konklavet 1939 som den 2. mars valgte pave Pius XII.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 112247390[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6f21sgq, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ceci, Lucia (2017). The Vatican and Mussolini's Italy. Leiden: Brill. s. 190–4. ISBN 9789004328792. Besøkt 5. september 2017.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
