Den venetianske skole var en framtidsrettet musikkbevegelse drevet av en krets renessansekomponister som var aktive i Venezia i perioden ca. 1550 til 1610.

Sammen med et utvikling som startet i Firenze (monodi og opera) definerer de musikalske nyskapningene til komponistene i den venetianske skolen slutten på renessansens musikk og begynnelsen på barokken.

Flamlenderen Adrian Willaert som arbeidet som maestro di cappella i Markuskirken regnes som grunnlegger av skolen. Andre betydelige komponister var Cipriano de Rore, Claudio Merulo, Andrea Gabrieli, Giovanni Gabrieli og Claudio Monteverdi.

Stilistisk kjennetegnes den venetianske skole av kromatikk og en målsetting om å oppnå sterke kontraster i såvel dynamikk som i klangfarge. Bevegelsen var viktig for utviklingen av polyfon korteknikk med blant annet ekkoeffekter og en mektig klang. Skolen utviklet også 5-stemmige madrigaler a cappella med avansert kromatikk som ledet an i utviklingen vekk fra modale musikkformer.

Den venetianske skole bidro til å frigjøre instrumentalmusikken, og Andrea Gabrieli og Claudio Merulo introduserte instrumentale musikkformer som toccata, ricercar, canzona og sonata.

Ved århundreskiftet 1500/1600 hadde de såkalte tyskvenetianerne Jacobus Gallus (også Jacob Handl eller Jacob Handl-Gallus), Michael Praetorius og Hans Leo Hassler stor innflytelse.

• Den romerske skolen
• Den florentinske musikkreform
• Den napolitanske skole
• Den fransk-flamske skolen
• Musica reservata

• Gustave Reese: Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
• Manfred Bukofzer: Music in the Baroque Era. New York, W.W. Norton & Co., 1947. ISBN 0-393-09745-5
• Eleanor Selfridge-Field: Venetian Instrumental Music, from Gabrieli to Vivaldi. New York, Dover Publications, 1994. ISBN 0-486-28151-5
• Blanche Gangwere: Music History During the Renaissance Period, 1520–1550. Westport, Connecticut, Praeger Publishers. 2004