Den siste viking er en roman av Johan Bojer. Den omhandler og gir en mangfoldig skildring av et kystmiljø rundt Rissa i Trøndelag. Stedet er avhengig av lofotfisket for å livberge seg. Boka kom ut i 1921 og har senere blitt oversatt til en mengde språk. Den regnes i dag som den boken Johan Bojer hadde mest suksess med i Norge. Bojer skildrer en kultur som går tapt med fremveksten av industrifisket og hverdagskulturen i et fiskevær for hundre år siden.

Kristaver Myran, som har seilt mange ganger vinterstid opp på lofotfisket, går til anskaffelse av lofotbåten «Kobben» som har kullseilt tre vintre på rad. Med på båten mønstrer et livfullt og fargerikt mannskap, som opplever både medgang og motgang, samt slaget i Trollfjorden i 1890.

Den siste viking har flere ganger blitt satt opp som friluftsteater på Museet Kystens Arv^[1] på Stadsbygd. På oppsetningen i 2007 var blant andre Toralv Maurstad og Erik Wenberg Jacobsen i rollene.

Historien ble også satt opp som skuespill ved Trøndelag Teater våren 2008, med Trond-Ove Skrødal, Marianne Meløy og Mads Bones i sentrale roller. Den fikk gode kritikker og gode besøkstall.^[2]

• 1996: Storskriftforlaget, Oslo. ISBN 82-7790-040-6 – Les i fulltekst
• 2002: Cappelen Damm, lydbok, innlest av Per Frisch. ISBN 9788278441381.^[3]

• 1921 – rumensk: Ultimul viking
• 1921 – polsk: Ostatni wiking
• 1922 – fransk: Le dernier viking
• 1923 – engelsk: The Last of the Vikings
• 1923 – svensk: Den siste vikingen
• 1924 - nederlandsk: De laatste viking
• 1926 – italiensk: L'ultimo Viking
• 1927 - tsjekkisk: Poslední viking
• 1932 - estisk: Viimne viiking
• 1933 – kroatisk: Posljednji Viking
• 1939 - dansk: Den sidste viking
• 1944 /1965 – tysk: Die Lofotfischer / Der letzte Wiking
• 1946 - grønlandsk: Vikingit mengutat
• 1956 - slovensk: Zadnji viking
• 1957 - ungarsk: Az utolsó viking
• 1964 – færøysk: Seinasti víkingurin