Tientsinkonvensjonen (forenklet kinesisk: 中日天津会议专条, tradisjonell kinesisk: 中日天津會議專條, pinyin: Zōngrì tiānjīn huìyì zhuāntiáo; japansk: 天津条約, Hepburn: Tenshin jōyaku; koreansk; hangeul: 톈진 조약, hanja: 天津條約, revidert romanisering: Tyenjin joyak, McCune-Reischauer: T'yenjin choyak) var en avtale mellom Keiserdømmet Japan og Qing-Kina inngått i Tientsin, Kina 18. april 1885.^[1] Konvensjonen er også kalt for «Li-Itō konvensjonen».

Etter Gapsinkuppet i Korea i 1884 økte spenningen mellom Kina og Japan over hvem som skulle øve mest innflytelse på Koreahalvøya og den koreanske kongefamilien. Etter forhandlinger blei japanske Itō Hirobumi og kinesiske Li Hongzhang enige om å dempe spenningen ved å la en traktat bestemme:

1. at begge nasjoner skulle trekke tilbake sine militære styrker i Korea innen fire måneder
2. at kong Gojong av Korea blei gitt det råd å engasjere militære instruktører fra et tredje land for å trene en koreansk hær
3. at ingen nasjon skulle sende tropper til Korea uten først å ha varslet den andre

Tientsinkonvensjonen løste på de kinesisk-koreanske båndene, og gjorde Korea til et ko-protektorat mellom Kina og Japan.^[2] Konvensjonen la imidlertid ingen demper på verken de kinesiske eller de japanske ambisjonene i området, og den neste kinesisk-japanske konfrontasjonen brøt ut i full krig.

• Beasley, W.G. (2000). The Rise of Modern Japan, 3rd Edition: Political, Economic, and Social Change since 1850. Palgrave Macmillan. ISBN 0-312-23373-6. 
• Hsu, Immanuel C.Y. (1999). The Rise of Modern China. Oxford University Press. ISBN 0-19-512504-5.