De tidlige buddhistiske skolene var retninger innenfor buddhismen som oppstod mellom det 4. århundre f.Kr. og omkring 150–200 e.Kr. De oppstod gjennom en splittelse i det opprinnelige buddhistiske fellesskap (sangha) på grunn av uenigheter om klosterdisiplin (vinaya) og senere også på grunn av doktrinære forskjeller og geografisk adskillelse blant munkene og nonnene.

Den første splittelsen førte til at skolene sthaviravāda og mahāsāṃghika oppstod, et betydelig antall år etter Buddhas bortgang. Senere oppstod det andre skoler, og den kinesiske buddhistiske kanon snakker om 18 eller 20 forskjellige skoler. Av disse er det bare Theravāda som har overlevd på Sri Lanka, i Burma, Thailand, Laos og Kambodsja.