Craloh (død 26. februar 958 i Herisau) var en katolsk prest. Fra 942 til sin død i 958 var han abbed for benediktinerklosteret St. Gallen nord i det som i dag er Sveits. Under hans abbedstd ble for første gang en mot-abbed valgt til klosteret.

Craloh var den kjødelige bror til sin forgjenger som abbed Thieto. Det kan antas, ut i fra det at Craloh ikke er nevnt i munkefortegnelsen i 895, ikke trådte inn i klosteret før dette tidspunkt.

Man har ingen belegg for alle oppgaver han kann ha hatt, men i en urkunde fra 27. oktober 920 nevnes han som skriver. Ut over dette er intet visst.

Han ble valgt til abbed 31. mai 942, noe som fremgår av professboken. I en urkunde av 12. juni 947 nevnes han som abbed når Otto I innrømmer mynt- og markedsrett til Rorschach.

Cralohs hovedoppgave må betraktes som vanskelig. Han måtte gjenoppbygge klosteret etter at det hadde brent med og bløitt ødelagt i 937. Åtte godstransaksjoner til klosteret St. Gallen mellom 948 og 957 bærer vitnesbyrd om en viss suksess i økonomisk henseende. Hans urokkelige strenghet i gjeninnføringen av klosterdisiplinen førte til indre spenninger i klosteret. En del av hans reformer i 945 gikk ut på en fornyelse av bønneforbrødringen med klosteret Reichenau.

I året 953/54 kom det til et åpent brudd mellom abbed Craloh og konventet da Liudolf av Schwaben innledet sitt opprør mot Otto I. For det store flertall blant munkene holdt med Liudolf, mens Craloh tok parti med Otto I. Under oppstanden flyktet Craloh til Ottos hoff.

Etter at oppstanden var slått ned, vendte han tilbake til klosteret. Men i mellomtiden hadde Anno regjert klosteret; han var blitt valgt til mot-abbed av munkene. Men han døde noe før Liudolfs opprør var alått ned, og da Craloh kom tilbake befant klosteret seg under munken Viktors ledelse, og ville gjøre motstand mot den gamle abbed. Biskop Ulrich av Augsburg klarte å forsone konventet med abbed Craloh. Men abbeden forspilte imidslertid sitt tillitsforhold til munkene da han sendte hærfolk etter Viktor dor å blinde ham under hans flykt til sine slektninger.

Deretter slo Craloh seg ned på hlosterets gods i Herisau, og der døde han.

• Anton Gössi. Kurzbiographien der Äbte. St. Gallen. s. 114. 

• (de) Magdalen Bless-Grabher: «Craloh» i Historisches Lexikon der Schweiz