Denne artikkelen omhandler kontratenor i musikalsk stemmeføring. For det vokale stemmeleiet, se countertenor.

Contratenor (eller kontratenor, dvs «mot-tenor») i middelalder- og renessansemusikk er en motstemme til cantus firmus. I denne musikken er det vanligvis tenorstemmen som synger cantus firmus, og derav betegnelsen kontra.

Kontratenor-stemmen ble først tatt i bruk på 1300-tallet. På begynnelsen av århundret var regelen at en dyp stemme (tenor) ble kombinert med to høyere stemmer (duplum og triplum). I løpet av århundret ble triplum erstattet av kontratenorstemmen som stort sett føres i samme leie som tenorstemmen.

Fram til inn på 1400-tallet kan en skille mellom to typer kontratenorstemmer. Den ene har omtrent samme rytme som den ganske enkle tenoren, mens den andre danner kompliserte motrytmer til de andre stemmene.

Ved overgangen til firstemmighet deles kontratenoren i

• contratenor altus, en høy motstemme til tenor; denne stemmen ble vanligvis sunget av høye mannstemmer og finnes igjen i betegnelsen countertenor for mannlige falsettsangere
• contratenor bassus, tenorens dype motstemme

• Carl Dahlhaus und Heinrich Eggebrecht: Brockhaus Riemann Musiklexikon. Bind 1, Atlantis Musikbuch-Verlag, omarbeidet og utvidet opplag 1995, Taschenbuch 2001, ISBN 3-254-08396-2, s. 271.