Chronica maiora («Viktige eller større krøniker») er et betydningsfullt illuminert (illustrert) manuskript fra middelalderen bestående av krøniker, tegnet og skrevet av Matthew Paris (død 1259) ved klosteret ved St Albans i England. Det er hans fremste historiske verk.

To bind (MSS 16 + 26) oppbevares ved Universitetet i Cambridge mens et tredje er innbundet sammen med Historia Anglorum og finnes ved British Library. Sistnevnte er en forkortet utgave også gjort av Matthew Paris. De to første bindene, hvorav Corpus 26 (også kjent som MS A) har teksten fra Skapelsen og fram til slutten av året 1188 mens Corpus 16 (også kjent som MS B) har teksten fra 1189 til 1253. Det tredje bindet, MS Royal 14 C.VII (også kjent som MS R) har resten av verket, årene 1254-1259.^[1]

Chronica maiora bygger på et verk gjort av en tidligere historiker ved St Albans, Roger av Wendover (død 1236) hvis verk Flores historiarum (Historiens blomster) som strekker seg fra den tiden som er dekket av Beda den ærverdige (død 735) og fram til 1234 (eller kanskje juni 1235). Matthew Paris' verk dekker årene 1235 til 1259. De tre manuskriptene utgjør et monumentalt verk som forberedt og ledet av Matthew, og mye av teksten, særlig krønikene for 1213, er skrevet med hans egen hånd.^[1]

Som tegner synes han å ha vært en begavet amatør som lærte å tegne senere i livet, antagelig etter 1236, og hans omdømme som en kunstner kom på 1240-tallet, da hans ferdighet som tegner raskt utviklet seg og modnet. Åpenbart har ideen om å illustrere krønikene primært vært fremmet for å etterkomme hans litterære behov. Hans innovative rikdom i tegningene døde med ham, selv om kunsthistorikerne har sett hans innflytelse på senere manuskripter.^[2] Det er rundt hundre margtegninger, en del fragmentariske kart og en reisebeskrivelse, helsides tegninger av kong Vilhelm I av England og en elefant med vokter. Blant de mange illustrerte seksjonene viser reisebeskrivelsen for en reise fra London til Det hellige land i Corpus 16 en særlig skarp evne til å presentere informasjon i skjematisk form. De mange margtegningene utgjør betydelige elementer av presentasjonen, slik som vraket av Det hvite skip (Corpus 26), og kampen mellom Saladin og Guy av Lusignan (Corpus 26).^[1] Han foretrakk en noe gammelmodig rundhet i sine figurer i motsetning til den tynne kantetheten som preger de fleste av hans samtidige. Fargeleggingen hans framhevet grønn og blå.