Caucus (uttales kå-kus) er en betegnelse for et lukket politisk møte for en gruppe mennesker som tilhører det samme politiske parti eller fraksjon, og vanligvis for å velge sine kandidater eller fatte beslutning i en konkret sak.

I februar 1763 skrev John Adams at Boston «caucus club», en gruppe av politisk aktive eldre fra byen, skulle møte på kvistværelset hos Tom Dawes for å velge sentrale tjenestemenn for byen («Assessors, Collectors, Wardens, Fire Wards, and Representatives»). Dette er første gang en i skriftlige kilder kan se at dette ordet er knyttet til politiske møter.

Ordet har en uklar bakgrunn, selv om det i dag er forbundet med amerikansk politikk. Språkvitere antar at ordet kan ha utviklet seg fra Algonkinske språk som har et tilsvarende ord for en gruppe av eldre, ledere eller rådgivere.

Særlig Det demokratiske parti bruker benevnelsen, og en gruppe i New York, kalt Tammany Hall, var den første som tok det i bruk. I dag brukes betegnelsen om flere ulike forhold, men er særlig kjent som en del av nominasjonsprosessene til presidentvalg, og da som et alternativ til primærvalg.

Under nominasjonsprosessene er en caucus en form for allmøte, der partimedlemmer møter frem og diskuterer hvilken kandidat de mener tjener deres egne og lokalsamfunnets interesser best. De fleste stater har valg av forskjellige slag som primærvalg, men noen stater velger å benytte seg av slike allmøter i stedet. Iowas caucuser er kanskje det mest kjente, fordi det avholdes veldig tidlig, sammenlignet med andre staters primærvalg, og markerer ofte innledningen til nominasjonsprosessen.

Allmøtene foregår på lokalt plan (precinct), og man velger på disse møtene de som skal delta på fylkesforsamlingen. Her velges de som skal delta på distriktsforsamlingen, som igjen velger de som skal delta på delstatsforsamlingen, som er den instansen som bestemmer hvordan delstatens valgmenn skal fordeles. Med tanke på det store fokuset som er på Iowa i denne prosessen, er det viktig for partiene å få ut informasjonen om hvem som har vunnet raskt, og resultatene blir gjerne sluppet til pressen etter allmøtet. De resterende møtene blir så en formalitet, siden man vet hvordan delstatens stemmer ved partikongressen kommer til å fordeles.

Måten disse allmøtene foregår på, avhenger av hvilket partis allmøte man går på. For republikanerne er det gjerne ikke annet enn et hemmelig valg som ikke foregår i et valglokale, mens for demokratene er prosessen mer omfattende. Demokratene vil gjerne samtale om hvem de mener er den beste kandidaten, og etter hvert som man innser hvilke kandidater det er lite støtte for, kan man endre mening, og velge å støtte en annen kandidat.

Betegnelsen er også vanlig om lignende forhold i Canada og på New Zealand. I tillegg blir også det også brukt av Australian Labor Party.