Borgerrettsbevegelse var en verdensomspennende politisk bevegelse for likhet for loven som skjedde hovedsakelig i tiden mellom 1950 og 1980. I mange situasjoner tok det form av kampanjer eller aksjoner bestående av sivil ulydighet med det mål å oppnå endringer ved ikkevoldelige former for ikkevold. I en del tilfeller ble det oppnådd, eller fulgte som følge av sivil uro og væpnet opprør. Prosessen for sosiale og politiske endringer var lang og spinkel i mange land, og flere av disse bevegelsene oppnådde ikke helt og holdent sine mål, skjønt anstrengelsene til disse bevegelsene førte til forbedringer i juridiske rettigheter av tidligere undertrykte folkegrupper. Med medborgerlige rettigheter, individets beskyttelse og privilegier som er gitt til alle borgere, og som er festet i lovverket. Homofil frigjøring og kvinnefrigjøring er også emner innenfor borgerrettsbevegelsene, og som i mange tilfeller er en politisk kamp som fortsatt pågår i mange land.

Borgerrettsbevegelse som betegnelse henspiller ofte særskilt på afroamerikaneres kamp i USA mot diskriminering i 1950- og 1960-årene. Begrepet henspiller ikke på en bestemt organisasjon, men som et samlebetegnelse på totalen i kamp for medborgerlige rettigheter. Den 10. desember 1964 fikk Martin Luther King jr. Nobels fredspris i Oslo som talsmann for den amerikanske borgerrettsbevegelsen, og for sitt arbeid for få en slutt på raseskille og rasediskriminering ved sivil ulydighet og andre ikkevoldelige virkemidler.

Også i andre land enn USA har det vært kamp og bevegelse for medborgerlige rettigheter, blant disse er urolighetene i Nord-Irland, som en del av Storbritannia, på grunn av spenningene mellom de britiske, protestantiske flertallet og det irske, katolske mindretallet som følge av delingen av Irland i 1920.^[1]

En bølge av uavhengighetsbevegelser i Afrika oppsto i 1960-årene, blant annet den angolanske selvstendighetskrigen, den bissauguineanske uavhengighetskrigen, frigjøringskrigen i Mosambik og kampen mot apartheid i Sør-Afrika.

I 1960-årene skjedde det omfattende politiske og sosiale endringer i den canadiske provinsen Québec etter valget av den liberale statsminister Jean Lesage. Han blir ofte beskrevet som far av den stille revolusjonen, som betegner de sosiale endringene i Canada i årene 1960–1966, og som igjen ga vekst til Québecs selvstendighetsbevegelse som blant annet har krevd kulturell og sosial likhet med engelskspråklige canadiere.

«Prahavåren» i Tsjekkoslovakia betegner den politiske liberalisering som fant sted fra 5. januar 1968 – da Alexander Dubček i praksis ble landets leder – og frem til 21. august samme år, da militære styrker fra Sovjetunionen og andre land i Warszawapakten invaderte landet. Prahavåren medførte en grad av presse- og ytringsfrihet, mulighet for flere partier, samt reisefrihet til de fleste av innbyggerne.^[2] Prahavåren sammenfaller med den polske politiske krisen i 1968. Mai 1968 betegner også de hendelser som startet med et studentopprør i Frankrike som utviklet seg til en generalstreik som lammet deler av landet og medførte politisk krise for de Gaulle-regjeringen. Mange av demonstrantene fremmet venstreorienterte saker, kommunisme eller anarkisme, og mange så på hendelsene som en mulighet til å ruske opp i «det gamle samfunnet» i mange sosiale aspekter, blant annet innenfor utdannelse og seksuell frihet, men et mindretall fremmet høyrevridde, til dels fascistiske saker.^[3][4]

I Australia førte ulike borgerrettsbevegelser og annen politisk virksomhet til at landet den 27. mai 1967 gikk til valg for å endre konstitusjonen. En sentral endringen bestod i å fjerne «seksjon 127», som tidligere hadde ekskludert aboriginene, Australias urbefolkning, fra deltagelse i samfunnet.^[5]

• (en) Civil Rights ved Andrew Altman i Stanford Encyclopedia of Philosophy