En bolleovn er en enkel ovn for produksjon av stål, basert på skrapjern. Bolleovnene gikk ut av bruk da man begynte å benytte mer moderne smelteovner.

Bolleovnen er langstrakt, med varmekilden i den ene enden. Lengst fra varmekilden legges det inn en haug stålskrap, vanligvis 50 – 100 kilo. Etter oppvarming skyves haugen mot varmekilden, og en ny haug legges inn. Dette gjentas, slik at man til enhver tid har tre hauger inne i ovnen.

Den varmeste haugen når i denne prosessen en temperatur der stålet blir hvitglødende, – men det smelter ikke. Stålbitene får en deigete, sveisbar konsistens. Produktet kalles da også «sveis-stål», i motsetning til «fluss-stål» som blir til ved smelting i smelteovn.

Bolling var en krevende manuell prosess, og gode bollesmeder måtte ha både styrke, erfaring og kunnskap. De måtte «se» at jernet fikk riktig temperatur og at prosessen gikk riktig for seg. Ved hjelp av en jernstang blandet og «eltet» de det glødende stålet i ovnen, slik at kvaliteten skulle bli mest mulig jevn og massen få form av en «bolle».

Det ferdige, noe uformelige produktet ble umiddelbart hamret ut til blokker, egnet for videre bearbeiding som valsing. Til dette benyttet man store vanndrevne, senere dampdrevne hammere. Erfarne bollesmeder kunne greie bollevekter på opptil 130 kilo, og siden det gjerne var akkordarbeid kunne det lønne seg med store boller. Men dette førte ofte til strid innad i arbeidslaget, da smedene ved vann- eller damphammeren ikke kunne bakse med for tunge blokker.

Det var arbeidskrevende å skaffe råstoff til bollingen, siden skrapjernet først måtte klippes eller kuttes i mindre biter. Til en viss grad måtte det også sorteres før det kunne legges opp i passe «porsjoner».^[1]