Beijings gamle bymur var frem til midten av 1900-tallet en av verdens mest overveldende bevarte bymurer i verden. De ble deretter frem til 1978 for det meste fjernet for å gi plass til Annen ringvei.

I virkeligheten er løpet til Annen ringvei rett utenfor der muren forløp, omtrent over dens vollgrav. Det ville derfor ha vært mulig med en del anleggsmessige anstrengelser å bevare i alle fall det meste av muren.

Den opprinnelige bymuren ble bygget rundt 1435 under Ming-dynastiet. De fikk en monumental karakter. Muren hadde gjennomgående en basis på 20 meter bredde som mot toppen smalnet tiinn til 12 meter, høyden var på 12 meter. Det fantes ni portanlegg, hvorav tre fremdeles er bevarte: Desheng-porten, Yongding-porten (rekonstruert i 2004) og Zhengyang-porten.

Allerede i 1900 ble deler av bymuren skadet eller ødelagt av opprørere eller særlig av utenlandske styrker under bokseropprøret. Men da befant muren seg alt i en generelt dårlig tilstand. Mellom 1911 og 1949 ble den så åpnet en del steder for å gi plass til veier og jernbaner. Under de første årene av det kommunistiske styret kom det til relativt åpne debatter om bevaring eller rivning. Den internasjonalt kjente kinesiske arkitekturhistoriker og byplanlegger Liang Sicheng (1901–1972) gikk inn for bevaring. Men mot slutten av bevegelsen La de hundre blomster blomstre ble diktaturtilstandene skjerpet og debatten stilnet; myndighetene bestemte seg så for nedriving i store stykker for å muliggjøre byggingen av Beijings undergrunnsbane og Annen ringvei.

I 1979 ble nedrivingene stanset, men da var det ikke meget igjen. De best bevarte delene er lite stykke sørøst i byen, sør for hovedjernbanestasjonen.