Aspekt, eller aksjonsart,^[1] betegner i grammatikken måten en verbalhandling forløper på, for eksempel om den er varig (durativ), umiddelbar (momentan), begynnende (inkoativ), eller gjentagende (iterativ). Mange språk har egne bøyningsformer av verbene for å markere ulike aspekter, men i norsk er aspektet en integrert del av betydningen av verbet. Et eksempel er å sove som er durativ, mens å sovne er inkoativ. Aspekt kan også uttrykkes ved bruk av adverb, eller adverbiale bisetninger.

I de vesteuropeiske språkene har bøying i tid (tempus) stor betydning. Hvis en derimot ser på alle verdens språk under ett, så er aspektbøyning viktigere. I flekterende språk uttrykker ofte bøyningsformene tid, aspekt og modus samtidig, og betegnelsen blir derfor en definisjonssak.

De tre «tidene» i antatt urindoeuropeisk, presens, aorist og perfektum, uttrykte hovedsakelig aspekt, og ikke tid. Aspekt er fortsatt viktig i de slaviske språkene, der de fleste verb opptrer i to former, perfektiv og imperfektiv. De romanske språkene har bevart aspekt i fortid av verb. På spansk brukes for eksempel pretérito perfecto om momentane eller avsluttede handlinger, mens pretérito imperfecto brukes om varige eller gjentatte handlinger.

I de germanske språkene forsvant aspekt helt som grammatisk kategori, men i mellomengelsk ble det utviklet en ny aspektbøyning, kanskje på grunn av keltisk innflytelse. I moderne engelsk beskriver for eksempel den gamle presens regelmessige eller varige handlinger i nåtiden, «I eat breakfast every morning». Den nye bøyningsformen present progressive brukes om handlinger som foregår akkurat nå, «I am eating breakfast». Afrikansk-amerikanerenes engelsk har et komplisert aspektsystem med minst fire aspekter i fortid og to i framtid.^[2]