Arianisering (etter tysk Arisierung, også kalt Entjudung, «avjødifisering») var et eufemistisk uttrykk som nazistene i Det tredje riket fra 1933 til 1945 brukte om sin skrittvise overføring av all jødisk eiendom og næringsvirksomhet i Tyskland og Østerrike til «ariere», «germaner» og ikke-jøder. Arianiseringen ble ideologisk begrunnet med antisemittisme (jødehat) og forestillingen om «det ariske herrefolk».

Det dreide seg ikke om ekspropriasjon (beslagleggelse) i vanlig forstand, der det blir gitt erstatning for inndratt eiendom. Det var heller et røvertokt med nazistatens velsignelse, og noen særlige forsøk på å gi det et skinn av legalitet med ny lovgivning, ble ikke foretatt.

Fra 1. januar 1938 ble jødene forbudt å drive detaljvarehandel eller håndverksbedrifter, samt å tilby varer og tjenester. Høsten 1938 var antallet bedrifter under jødisk eierskap sunket fra 100 000 til rundt 40 000. Med «Forordningen om utskjalting av jøder fra det tyske forretningsliv» av 12. november 1938 ble arianiseringen bragt til sin avslutning: Alle gjenværende jødiskeide forretninger ble overlatt til ikkejødiske interesser («arianisert»), eller de ble oppløst. Inntekter fra likvidasjonen av eiendom tilfalt Det tyske rike. Smykker, juveler, antikviteter, immobilier og aksjer måtte tvangsinnløses til satser langt under markedsverdi, eller ble regelrett konfiskert. Dette ruinerte de jødiske eierne. I det øvrige ble jødiske arbeidstakere oppsagt, og selvstendig næringsdrivende ble ilagt yrkesforbud.

I utvidet forstand ble uttrykket «arianisering» av og til benyttet for å betegne fordrivelsen av jøder og spor av jøder fra kulturlivet og vitenskapens verden.

• Holocaust