En apposisjon (fra latin appositio) er en grammatikalsk konstruksjon som består av to ledd som står side ved side, der det såkalte appositivet vanligvis har en forklarende, utdypende, eksemplifiserende tilføyelse til et setningsledd.

I setningen «Harald, Marias bror, bor i Oslo.» er «Marias bror» appositivet som står i apposisjon til «Harald».

Apposisjonen kan være restriktiv eller ikke-restriktiv.^[1] En ikke-restriktiv apposisjon er en forklaring, mens en restriktiv apposisjon gir kritisk informasjon.^[2] I setningen «Marias bror Harald bor i Oslo.» har vi en restriktiv apposisjon (Maria har minst én bror til), mens i setningen «Marias bror, Harald, bor i Oslo.» har vi en ikke-restriktiv apposisjon (Harald er Marias eneste bror).

I norsk skilles de to leddene i en ikke-restriktiv apposisjon i tale med en kort pause, mens i skrift som oftest med komma før og etter, men noen ganger også med punktum. Hvis de skilles ved punktum, får apposisjonen ettertrykk og større selvstendighet.^[3] For eksempel, «Tor fikk en dyr klokke i julegave. En gave som han var veldig stolt av.»

Noen lingvister skiller mellom enkelt apposisjon (der appositivet består av kun ett ord) og sammensatt apposisjon (der appositivet består av flere ord).^[4]

Referanser

Litteratur

• Finn Erik Vinje, Moderne norsk- Råd og regler for praktisk språkbruk. Universitetsforlaget, Oslo, fjerde utgave, 1987
• Gheorghe Constantin Dobridor, Mic dicționar de terminologie lingvistică, Editura Albatros, București, 1980.