Artikkelen inngår i serien om Mesopotamia
Eufrat Tigris Assyriologi
Byer / Imperier
Sumer: Uruk Ur Eridu Kisj Lagasj Nippur Det akkadiske rike: Akkad Babylon Isin Mari Susa Assyria: Assur Ninive Nuzi Nimrud Assyriske palassrelieffer Babylonia: Babylon Kaldea Elam Amoritter Ziggurat Hurritter Mitanni Kassitter Urartu Hettittene
Kronologi
Den sumeriske kongeliste Konger av Assyria Konger av Babylonia
Språk
Kileskrift Sumerisk Akkadisk Elamittisk Hurrittisk Amorittisk Hettittisk
Mytologi
Enuma Elish Gilgamesj Marduk

Amorittisk er et nordvestsemittisk språk som ble talt av de folkestammene som ble kalt for amorittene i oldtiden i Midtøsten. Språket er kjent utelukkende fra akkadiske skrifter hvor det opptrer navn som ikke er akkadiske og som ble nedtegnet i den tiden amorittene styrte i Babylonia mot slutten av 2000-tallet f.Kr. og begynnelsen av 1000-tallet f.Kr., hovedsakelig fra byen Mari og i en mindre grad fra Alalakh, Tell Harmal, og Khafajah. Tidvis er slike ikkeakkadiske navn også funnet i tidlige egyptiske tekster, og et stedsnavn — «Sənīr» (שְׂנִיר) for Hermonfjellet — er kjent fra Bibelen (Femte Mosebok 3:9), og merkelig nok kan det være indoeuropeisk i sin opprinnelse (muligens grunnet hettittisk innflytelse). Kjente karaktertrekk i språket er:

• De vanlige nordvestlige semittiske skillet imperfektiv-perfektiv er funnet — det vil si Yantin-Dagan, «Dagon gir» (ntn); Raṣa-Dagan, «Dagon var glad» (rṣy). Det inkluderer en tredjepersonsendelse -a (i motsetning til akkadisk eller hebraisk), og en vokal i imperfektum -a, som i arabisk framfor hebraiske og arameiske -i-.
• Det var en verbform med en fordoblet andrekonsonant — det vil si Yabanni-Il, «Gud skaper» (rotord bny).
• I flere tilfeller hvor akkadisk har š, har amorittisk, som hebraisk og arabisk, h, således hu, 'hans', -haa, 'hennes', kausativ h- eller ʼ- (I. Gelb 1958).
• Førsteperson perfektum er i -ti (entall), -nu (flertall), som i kanaanittiske språk.

Litteratur

• Cohen, D. (1985): Les langues chamito-semitiques, CNRS: Paris.
• Gelb, I. (1958): «La lingua degli amoriti» i: Academia Nazionale dei Lincei. Rendiconti, no. 8, 13, s. 143–163.
• Huffmon, H. B. (1965): Amorite Personal Names in the Mari Texts. A Structural and Lexical Study, Baltimore.
• Mugnaioni, Remo (2000): «Notes pour servir d’approche à l’amorrite» Travaux 16 – La sémitologie aujourd’hui, Cercle de Linguistique d’Aix-en-Provence, Centre des sciences du langage, Aix-en-Provence, s. 57-65.
• Streck, M. P. (2000): Das amurritische Onomastikon der altbabylonischen Zeit. Bind 1: Die Amurriter, Die onomastische Forschung, Orthographie und Phonologie, Nominalmorphologie. Alter Orient und Altes Testament Band 271/1, Münster.