Alawitter (arabisk: علوية 'Alawīyyah), også kjent som nuṣayrī (arabisk: نصيريون), en-Naṣīriyyah og al-Anṣāriyyah, er en religiøs minoritet av sjiamuslimsk opprinnelse, som er utbredt i Syria. Alawittene må ikke forveksles med alevi, en annen religiøs religiøs minoritet i Tyrkia, selv om begrepene har felles etymologi, og muligens har felles opprinnelse. Alawi er en særegen islamsk religiøs retning som blant annet innebærer troen på reinkarnasjon.

Trosretningen er utbredt i i Nord-Syria, langs grensa mot Tyrkia. Mange alawitter kommer fra området ved kystbyen Lattakia, som er Al-Assad-familiens hjemby.

Alawittene tok sitt navn fra 'Ali ibn Abi Ṭālib, fetter og svigersønn av Muhammad, som var den første sjiaimamen samt 4. og siste «rette Kalif» i sunniislam.

Opprinnelsen til alawittene er omstridt. Alawittene sporer sin egen opprinnelse tilbake til den ellevte imam, Hassan al-'Askarī (d. 873), og hans elev Ibn Nuṣayr (d. 868).

Alawittsamfunnet synes å ha vært organisert av Al-Khasibi, en tilhenger av Muhammad Ibn Nuṣayr, som døde i Aleppo i ca. 969. Al-Khasibis barnebarn, Al-Tabarani, flyttet til Lattakia på Syrias kyst. Etter at Det osmanske riket brøt sammen, kom Syria og Libanon under fransk mandat. Franskmennene anerkjente begrepet «alawi» da de okkuperte Syria i 1920. De tilkjente alawittene og andre minoritetsgrupper autonomi, og aksepterte dem i sine koloniale tropper. Mange alawitter støttet tanken om en egen alawinasjon og prøvde å oppnå selvstendighet. Et territorium kalt «Alaouites» ble opprettet i 1925. I mai 1930 ble en alawiregjering opprettet i Lattakia. Den varte til 28. februar 1937, da den ble innlemmet i Syria.

I 1939 ble et område i Nordvest-Syria, Alexandretta, nå Hatay, der et stort antall alawitter bor, tilkjent Tyrkia av Frankrike. Den unge alawittlederen Zaki al-Arsuzi som ledet motstanden mot integrering i Tyrkia, ble senere en av Ba'athpartiets grunnleggere, sammen med den kristne Michel Aflaq. Etter andre verdenskrig spilte Salman Al Murshid en stor rolle i å forene Alawitt-provinsen med Syria. Han ble henrettet av den nyopprettede uavhengige syriske regjeringen i Damaskus 12. desember 1946, bare tre dager etter en politisk rettssak.

Assad vendte sin religiøse minoritetsbakgrunn til en fordel. Tradisjonelt sett har alawittene ikke hatt nasjonal politisk makt i Syria, og mange sunnimuslimer beskylder alawitter for å være vantro. Assad hadde derfor ikke en maktbase tilsvarende sine politiske konkurrenter. Samtidig hadde flertallet lettere for å akseptere Assad som representerte en religiøs minoritet, enn å akseptere representanter fra de større religiøse gruppene som tradisjonelt har konkurrert om politisk makt. Assads styreform favoriserte ikke én av de religiøse hovedgruppene fremfor andre, men skapte en relativt sekulær syrisk stat. Regimet har imidlertid vært preget av at alawitter lojale mot Assad har vært overrepresentert i maktposisjoner.