Denne artikkelen handler om den romerske provinsen Achaea. For provinsen Akhaia i antikkens og det moderne Hellas, se Akhaia.

Achaea eller Achaia, gresk translitterasjon som Akhaïa (gresk: Αχαΐα)^[1] var en provins i Romerriket, bestående av halvøya Peloponnes, den østlige delen av Sentral-Hellas, og deler av Thessalia. I nord grenset den mot provinsene Epirus vetus og den romerske provins Makedonia. Regionen ble annektert av den romerske republikk i 146 f.Kr. som følge av herjingen og ødeleggelsen av byen Korint av den romerske general Lucius Mummius. Han ble belønnet med tilnavnet Achaicus («erobrer av Achaea»).^[2]

Achaea var blant de mest velstående og fredelige deler av den romerske verden fram til senantikken da ble rammet av invasjoner fra barbarer. Invasjoner fra slavere fra og med 600-tallet førte til omfattende ødeleggelser og hvor det meste av befolkningen flyktet til befestede byer, til øyer i Egeerhavet og til Italia. En del slavere bosatte seg i det indre av landet. Områder i Achaea som forble på bysantinske hender ble gruppert inn i theme Hellas.^[3]

Achaea var en senatorprovins, således fri for militære garnisoner, og en av de mest framstående og ettertraktede provinser for senatorer å styre.^[4] Athen var det fremste senter for utdannelse av den keiserlige elite, kun Alexandria som rival, og en av de viktigste byene i Romerriket.