Øyskjeggene (norrønt: eyjarskeggjar) var en opprørsflokk som gjorde opprør mot kong Sverre i borgerkrigstiden i Norge. Flokken ble reist på Orknøyene hos Orknøyjarlen Harald Maddadsson våren 1193. Initiativtakerne var lendmannen Hallkjell Jonsson, som var gift med Ragnhild, datter av Erling Skakke, Olav Jarlsmåg, svoger av Harald Maddadsson og Olavs fostersønn Sigurd, frillesønn av kong Magnus Erlingsson. Olav Jarlsmåg introduserte Sigurd Magnusson for Harald Maddadsson, og Harald tok vel i mot ham, siden Sigurds far Magnus hadde vært en god venn av Harald. Harald lot alle de av hans menn som ønsket det, bli med øyskjeggene. Både orknøyinger og hjalter (personer fra Hjaltland, det norrøne navnet på Shetland) sluttet seg til flokken, og de svor troskapsed til Sigurd og tok ham til konge. Sommeren 1193 kom øyskjeggene til Viken og kongehyllet Sigurd i Tønsberg.^[1] Samme høst sluttet også Sigurd Jarlsson (Erlingsson), Sigurd Magnussons onkel, seg til øyskjeggene og ble en av høvdingene for flokken.^[2]

I 1194 gikk øyskjeggene på nederlag mot kong Sverre og birkebeinerne i slaget ved Florvåg. Her falt både Sigurd og Olav Jarlsmåg, og øyskjeggene gikk i oppløsning på grunn av store tap.^[2] Kong Sverre ville sende en hær til Orknøyene for å hevne seg på Harald Maddadsson og orknøyingene fordi de hadde gått i mot ham, men Harald reiste i 1195 til Norge for å forlike seg med Sverre. Sverre krevde å få herredømmet over Hjaltland fra Harald, og lot også Harald fortsette å være jarl på Orknøyene kun med det vilkår at Sverre skulle ha halvparten av Haralds skatteinntekter.^[3] Kampen mot kong Sverre fortsatte imidlertid med en ny motstandsflokk, baglerne, som ble opprettet to år etter.^[4]

• Karl Jonsson, Sverres saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914