Øreting eller Øyrating var et tingsted i Trøndelag, lokalisert på Øra ved utløpet av Nidelva og ved Lade i nåværende Trondheim by. Her rådde Trøndelagen, den region hvor trøndernes lov rådde. Harald Hårfagre gjorde Lade gård i Strinda til kongsgård. Det ble sagt at «her var landets rette kraft og styrke», noe som senere ble markert ved at kun den som ble hyllet på Øreting kunne anses for å være Norges rettmessige konge.

I motsetningen til Østlandet, et samfunn delt av mindre deler, hver med sin uavhengige småkonge, var de trønderske fylkene langs Trondheimsfjorden i historisk tid bundet sammen til et større, mer organisert samfunn tilnærmet en bonderepublikk. Trøndelag besto av åtte småfylker som var delt mellom de fire inntrønderske og de fire uttrønderske fylker, se nedenfor. Hvert fylke fra munningen av fjorden ved Agdenes og innover hadde hver sine høvdinger og hvert fylke hadde sitt fylkesting.^[1]

De fire inntrønderske fylkene var

1. Sparbyggjafylki – nåværende Steinkjer og Snåsa.
2. Eynafylki – nåværende Beitstad, Inderøy og Verran.
3. Verdølafylki – nåværende Verdal.
4. Skeynafylki – nåværende Skogn, Ytterøy og Mosvik.

De fire uttrønderske fylkene var

1. Stjórdølafylki – nåværende Stjørdal, Meråker, Selbu og Tydal.
2. Strindafylki – nåværende Strinda, Malvik, Leksvik, Frosta og Åsen.
3. Gauldølafylki – hele Gauldalen, Tiller, Leinstrand og Klæbu.^[2]
4. Orkdølafylki – hele Orkladalføret og Børsa, Skaun, Buvika og Byneset.

Uttrøndernes tingsted var på Øra ved Nidelvosen og Lade gård. Lade er avledet fra lasteplass, opplagssted eller markedssted. Inntrønderne holdt sitt tilsvarende ting ved Mære i Sparbu. Etter hvert ble denne sammenslutningen utvidet og uttrønderne og inntrønderne sluttet seg sammen til ett lovforbund, og Øreting ble da felles for hele Trøndelag.

• Olav Tryggvason ble hyllet som konge over hele riket på Øreting etter at Håkon jarl ble drept i 995.
• Etter at Olav Haraldsson hadde seiret i sjøslaget ved Nesjar i 1016 ble han tatt til Norges konge på Øretinget.
• I 1028 kom den danske kongen Knud den mektige selv til landet med en flåte på 50 skip og ble hyllet på Øretinget som norsk konge. Olav Haraldsson måtte rømme til Sverige.
• Magnus Olavsson (den gode), sønn av Olav Haraldsson (den hellige), ble tatt til konge på Øreting i 1035.
• Sigurd Munn, sønn av Harald Gille, ble valgt til konge på Øreting i 1136, samtidig som broren Inge Krokrygg ble valgt til konge på Borgartinget.
• Øystein Møyla, sønn av Øystein Haraldsson, ble tatt til konge på Øreting 1176, men falt i slaget på Re året etter.
• Sverre Sigurdsson, birkebeinerkongen, ble uttropt til Norges konge på Øreting i 1177, men salvet og kronet til konge i Bergen i 1194.
• Da hertug Skule Bårdsson reiste opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson lot han seg hylle til konge på Øreting 1239, men ikke med geistelighetens velvillighet. Han måtte føre St. Olavs skrin med tvang ut av Kristkirken i Nidaros.

Deretter ser det gamle tingstedet til å miste sin betydning før det i våre dager igjen får symbolsk verdi ved at det norske kongehuset drar til Trondheim og Nidarosdomen, enten for å bli salvet eller for å gifte seg.

• Henry Røsoch, Trondheims historie, utgitt i 1939 av Trondheim kommune på F. Bruns Bokhandel forlag.
• Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121. 

• Jørn Sandnes (1971). Ødetid og gjenreisning : Trøndsk busetningshistorie ca. 1200–1600. Universitetsforlaget. 
• Aslak Bolt (1997). Aslak Bolts jordebok. Riksarkivet. ISBN 8254800529.  [ny utgave]