Folkemusikk er ein sjanger eller eit sett av sjangrar som kan definerast på ulik måte, anten med omsyn til musikalsk stil, sjanger, funksjon, bruk, traderingsmåte (munnleg overlevering), framføring, sosiologiske eller etniske kriterium. Mange stader kan omgrepet nyttast om dei musikalske preferansane som dominerer over tid hjå dei breie lag av folket, medan det i norsk samanheng heller står for dei stiluttrykka som er eller har vore rekna som typiske eller unike for ulike regionar i Noreg gjennom tidene.

Ofte blir folkemusikken sett i motsetjing til kunstmusikk og populærmusikk, men grensa mellom folkemusikk og populærmusikk som har lånt kunstneriske uttrykk frå folkemusikken er flytande. Ofte vert det hevda at folkemusikk er kjenneteikna ved at ein spelar på gehør, men ikkje-vestleg kunstmusikk kan òg vere heilt framand for noteskrift, og fleire av dei kjente norske spelemennene opp gjennom tidene har meistra notar. Ei anna feiloppfatning er at opphavsmennene er ukjende i folkemusikken, sidan fleire melodiar og tekstar som vert brukt av folkemusikarar har ein namngjeven opphavsmann. Folkemusikk vert stadig utvikla, og blandar seg ofte med andre sjangrar, til dømes jazz og rock. Folkemusikk som ber tydelege trekk av rock vert ofte kalla folkrock.

Termen folkemusikk oppstod i fleire europeiske statar på 1700-talet, og vore brukt om ulike tradisjonelle musikkstilar på ulike stader og til ulike tider. Spelemenn i Noreg byrja ikkje å bruke omgrepet før slutten av 1800-talet og byrjinga på 1900-talet, då spelemenn som Lars Fykerud tok til å framføre tradisjonell musikk i konsertform. Omgrepet folkemusikk kan dermed sjåast som ein historisk og/eller sosial kategorisering av ulike musikkstilar.

Ein av dei tidlege definisjonane av omgrepet som fekk brei aksept er basert på eit vedtak i The International Folk Music Council i 1954:

«Folkemusikk er produktet av ein musikktradisjon som har vakse fram gjennom prosessen med munnlege overføring. Dei faktorane som formar tradisjonen, er:

• (1) kontinuitet, som knyter notida til fortida;
• (2) variasjon, som spring ut av den kreative impulsen til den einskilde eller ei gruppa;
• (3) utval, som vert gjort av samfunnsgrupper og som bestemmer forma eller formene for vidareføringa av musikken.

Definisjonar av folkemusikk sentrerer seg som regel om desse fire kriteria:

• Munnleg tradering - det at folkemusikken blir overlevert gjennom direkte formidling, anten gjennom utdanning eller gjennom uformelle nettverk eller meister-elev-relasjonar.
• Kontinuitet - stiltrekk oppstår over tid gjennom kontakt mellom generasjonar.
• Variasjon - melodiar og spelestil varierer i høve til stad, miljø eller individuell tilpassing, og musikkstykket er ikkje rekna som noko avslutta, i motsetjing til den klassiske, vestlege kunstmusikken. Omforminga og attskapinga er sentrale for folkemusikken.
• Utval - Form- og stiltrekk vert vidareført eller forkasta av miljøet som brukar musikken.

Antropologen Jan-Petter Blom har laga denne definisjonen:

«Folkemusikk blir etter dette ein del av det totale musikkinventaret i eit samfunn, det vil seie eit sett av musikalske normer (sjangrar, former og utføringar) som har ein særleg verdi (1) i kraft av å vere tradisjon (2) i kraft av særpreg som gjer dei til bedarar av meldingar om etnisk, nasjonal og lokal identitet og utan omsyn til yrke, klasse, alder eller kjønn, og (3) som direkte og/eller indirekte blir kontrollert av individ og grupperingar som deler desse verdiane.»

• Norsk folkemusikk
• Verdsmusikk
• Folkedans
• Norsk folkedans

• Bjørn Aksdal og Sven Nyhus (red.), Fanitullen : innføring i norsk og samisk folkemusikk, Universitetsforlaget (1993). ISBN 82-00-21692-6, ib.
• Kristian Evensens musikksider
• Store Norske Leksikon - folkemusikk